Reisepuls

Firenze i november, dag 5

2012-02-06T10:07:00.000-08:00

Jeg våkner tidlig, jeg har det jo travelt. Det er siste dag i Firenze i dag, og jeg må ta taxi allerede ved 12-tiden. Tiden må brukes effektivt, og allerede kl 8.30 spiser jeg frokost på Bar San Firenze, et lite proseccokork-kast fra Piazza della Signoria.

Det er i dag jeg skal sjekke ut konstruksjonen til Brunelleschi. Jeg har vært oppe i kuppelen på Duomo tidligere, men nå er det jo kommet frem ny informasjon om hvordan i all verden han fikk til det han har fått til. Og da er jo greit å liksom dobbeltsjekke det da.

476 trappetrinn rett opp i himmelen, så er jeg der. En formidabel utsikt over byen, og taksteinene som dekker kuppelen ligger trygt og fint så vidt jeg kan bedømme. Han gjorde nok en strålende jobb, Brunelleschi. Jeg tar bilder i alle himmelretninger og blir misunnelig på alle japanerne som har de fete fotoapparatene. Mitt ser virkelig puslete ut i forhold.

Jeg setter muligens ny rekord i øvelsen nedstigning fra kuppel, for jeg kommer plutselig på at jeg har glemt å stikke innom Marlboro Classic butikken. Og nå har jeg egentlig ganske kort tid igjen før jeg må hente bagen og reise til flyplassen.

Dagen er reddet, tenker jeg, da jeg svingende på en brun papirpose med MCS logo på, løper opp de 46 trinnene til leiligheten.

Kulturell helg i Oslo

2012-02-06T08:35:00.000-08:00

Det er lørdag. Jeg er i Oslo, og jeg har ingen planer. Absolutt ingen! For en herlig følelse. En helt ubrukt dag som jeg kan gjøre hva jeg vil med.

Etter en lang frokost med tilhørende avislesning, går jeg ut i gatene.

Hm. Skal jeg oppover eller nedover? Jeg bestemmer meg for nedover og går i retning av slottet.

Det er en kald lørdags formiddag i hovedstaden.

Jeg slentrer videre ned mot Aker Brygge. Der er det lenge siden jeg har vært. Og jeg tenker tilbake på den tiden da vi dro hit rett etter jobb for å drikke et glass vin på Druen.

Jeg surrer rundt på Brygga og kommer over et galleri som er åpent. Og når jeg er ferdig der, ramler jeg jammen inn i et nytt. Her er det bare bilder av Pushwagner. Flotte bilder, så her gikk det mye tid.

Pushwagner

Mere Pushwagner

Er kaffe kultur? Ja, jeg vil si det. Jeg stikker innom et Kaffebrenneri og får min obligatoriske doble Cappuchino. Herlig.

Jeg slentrer videre, gjennom Vika. Kikker litt i vinduene på flotte butikker, men jeg er ikke i shoppingmodus i dag. Og så ligger Oslo konserthus foran meg. Det er også et sted det er lenge siden jeg har vært. Og før jeg vet ordet av det har jeg kjøpt en billett til en jazz-konsert som starter nå. Så der sitter jeg sammen med omtrent 300 jazz-glade mennesker. De aller fleste i svært godt voksen alder. I baren serveres det hvitvin og høye smørbrød med karbonade og roastbiff. Og Napoleonskake. Det er herlig bare å bli underholdt. Jeg bikker meg bakpå i stolen, og bare nyter. Både musikken og vinen. Smørbrødene klarer jeg meg uten;)

Jazz på Oslo Konserthus

Det begynner bli sent. Jeg har fylt lørdagen min med fantastisk mange flotte opplevelser. Jeg avslutter med en middag på en dansk kafè. Fyret heter det, og ligger på Youngstorget. Bare slump at jeg ramlet inn her, men her var det hyggelig. Deilig mat, og mye god drikke på menyen. Og det var veldig artig å følge med på damene på nabobordet. Den ene ølen og aqvaviten de skulle ha, blir ganske mange fler. Og i takt med alkoholinntaker, øker volumet på samtalen, og det blir liksom umulig å ikke bli dratt inn i det de diskuterer.

Jeg venter på maten på Fyret

En ny dag venter. Og i dag har jeg planer! Jeg har kjøpt billett til skiskyting i Holmenkollen.

Majorstua stasjon - klar for avgang

Sammen med omtrent halve Oslo (det kjennes sånn ut når jeg står sammenklemt inne i T-banen) drar jeg til Holmenkollen med T-banen. Eller trikken som de kaller det der oppe.

Det reneste 17. mai toget på vei opp mot stadion.

Det er kaldt, og jeg fryser egentlig før jeg kommer opp. Det er ikke noe godt tegn... Men det er så artig at jeg glemmer at beina er iskalde og at rumpa er nummen etter å ha sittet på aluminumstribunen i noen timer.

Det nærmer seg start

Og her kommer de!

Jentene er ferdig med sitt løp. Jeg har fortsatt billett til gutta skal gå, men bestemmer meg for å stikke hjem. En varm stue med fyr på peisen, strikketøyet i fanget, vin i glasset og skiskyttergutta på TV frister mer.

Nok en herlig dag! Og mandagen skal også bli fin. Det er jeg sikker på. Jeg har lyst til å gå på ski, og tar T-banen opp til Frognerseteren. Det blåser og det snør, men det er strålende skiføre, og jeg går til Ullevålsseter. Under hele skituren gleder jeg meg til kanelbolla de selger der. Når jeg kommer dit, er det stengt, og jeg får enda mer lyst på kanelboller! Men ingenting å gjøre med det. Og nå er det bare nedoverbakke ned til Sognsvann. Herlig tur. Herlig helg! Og jeg er kjempeklar for en ny herlig jobbuke!

Jeg har fått en ny kompis på Ullevålsseter

Firenze i november, dag 4

2011-12-04T04:11:00.001-08:00

Nok en strålende dag venter på meg. I dag har jeg mye på tapetet, kulturopplevelsene står i kø. Men først frokost. Cappuchino og Panini på Bar Silvana rett nedenfor der jeg bor. Enkelt og greit.

Jeg skal på Museo Bargello, og jeg gleder meg. Jeg synes jeg har lest nok om dette museet i diverse guidebøker. Nå skal det oppleves! 4 euro billetten, det er det verdt. Mye fint å se, men det jeg liker aller best er statuen Firenze trifona su Pisa. En seirende, hovmodig kvinnelig Firenze står med foten bestemt plassert på ryggen til en knelende og beseiret mannlig Pisa. Giambologna og Petro Francavilla laget denne på oppdrag fra Medici-familien. Den skulle visstnok være ferdig til bryllupet til Fransesco de Medici, men slik jeg forstår historien rakk de ikke å bli ferdig.

Bacchus av Michelangelo

Firenze trifano su Pisa

Jammen blir man tørst etter slike museumsbesøk og jeg må rett og slett sette meg nedpå på L'Opera Caffe nede ved Duomo. Jeg sløver i sola og kikker mer i den nye stilige guideboken min.

Det er lenge siden jeg har vært inne i Duomo, og jeg tar en runde innom. Jeg kan ikke annet enn å begeistres av hvor vakker og gedigen denne kirken er.

Italiensk Gelato er et must og jeg kjøper en på Gelateria Il Porcellino. Jeg får virkelig smaken av sommer der jeg står i sola og nyter en iskrem som faktisk smelter før jeg blir ferdig.

Cappuchino og skogsbær....

Jeg rusler rundt i gatene, ser på folk og i butikkvinduer. Jeg går inn i butikker og ut av butikker. Etterhvert havner jeg igjen på Coin, dette shoppigsenteret som var overfylt på søndag. Mye bedre i dag og handleposene fylles.

Ettermiddagens siste solstråler nytes til fulle på Restaurant Perseo. Det ideelle stedet for å observere folk på Piazza della Signoria.

Neptun foran Pallazzo Vecchio

Mer kulturell påfyll. Jeg går inn i Orsanmichele, en kirke som ser riktig så stusselig ut der den ligger inneklemt midt inne i byen. Ikke har den en vakker og forseggjort marmor fasade, og her er det ingen stor og staselig Piazza foran. Neida, her ramler vi liksom rett fra gata og inn på kirketrappa. Men inni er den et syn. Vakre glassmalerier og altere. Jeg tenner et lys, finner en stol og blir sittende en liten halvtime. Dette har jeg godt av, tenker jeg mens tankene etterhvert roer seg.

Jeg har ikke tilbrakt mange timene inne i leiligheten jeg leier, men nå må jeg inn for å legge fra meg stive og glossy handleposer. Her ramler det ut saker og ting som jeg nesten ikke husker at jeg har handlet. Herlig.

Siden jeg skal på en dyr og forhåpentligvis fiiin restaurant i kveld dresser jeg meg litt opp, og så er det ut i Firenze-kvelden igjen. Jeg har bestilt bord til kl 20, og jeg rekker akkurat et glass vin på veien dit.

Når jeg trår over dørstokken på Olio e Convivum som restauranten heter, skjønner jeg fort at her må jeg oppføre meg. Det kan muligens bli en utfordring. Servitørene beveger seg lydløst omkring, ikledd hvite dressjakker og slips. De andre gjestene snakker så lavt at jeg fort skjønner at jeg virkelig må anstrenge meg for å høre hva de på nabobordet sladrer om.

Det var lurt å forhåndsbestille bord

Jeg bestiller et brett med forskjellige oster og salami til forrett. Kjempegodt er det, og jeg er nesten mett når hovedretten kommer helt lydlyst inn fra høyre. Både vin- og vannglass fylles opp uten at jeg merker det. Behagelig og profesjonell service. Hovedretten er Crepes med valnøtter og pinjekjerner, fylt med ricotta og de serveres på en seng av blåmuggost. Snadder. Dessert orker jeg ikke, og da jeg ser hva amerikanerne på nabobordet får å slite med da deres dessert kommer, er jeg glad for at jeg sto over. Hele åtte forskjellige kaker og puddinger på ett brett!

Regninga kommer, og vips så er jeg atter pengelens.

Firenze i november, dag 3

2011-12-03T05:31:00.001-08:00

Jeg våkner tidlig og kikker ut gjennom glippen i gardinene. Like strålende vær i dag. Jeg hopper i klærne, løper ned trappene og er klar for en ny dag hvor de flotte opplevelsene står i kø.

Jeg spiser frokost på Bar Cucciolo, en liten bar hvor de selger alle slags sandwicher, paninier og croissanter. Og selvfølgelig skikkelig god Cappuchino. Regningen kommer på 6 euro, og betales med glede.

Travelt opptatt med å smøre panini

Her er det bare å velge og vrake

I dag skal jeg på befaring på tre hoteller i forbindelse med et skrivekurs vi skal arrangere i mars 2012. På hotel Pitti Palace al Ponte Vechio treffer jeg Sabrina. Hun viser meg rundt på hotellet og forteller at hun har lest mange bøker av norske forfattere. Både Nesbø og Stieg Larsen, sier hun fornøyd. Da hun spør om jeg er kollegaen til Jon Nesbø ser jeg ingen grunn til å benekte det. Kanskje jeg får en bra pris på leie av møterommet.

Jeg er kaffetørst og stikker innom Il Panini del Chianti, en liten koselig bar rett utenfor hotellet. Men har de kaffe? Niks! Og jeg blir på en måte tvunget til å ta et glass Prosecco. Midt i arbeidstiden.

Kanskje jeg skal kjøpe med meg en Chianti Classico?

Jeg leser litt i en engelsk nyhetsavis for Firenze og ser at etter nærmere 40 år med intens forskning har de nå muligens funnet ut hvordan Brunelleschi har klart å konstruere kuppelen i Duomo uten å bruke trevirke som forsterkning i konstruksjonen. Endelig, tenker jeg. Endelig! Jeg bestemmer meg for å klatre opp på toppen av kuppelen senere for selv å sjekke ut hvordan disse mursteinene holdes på plass.

Neste stopp er befaring på hotell Torre Guelfa. Hotellet er kjempefint, men det viser seg at det ikke er noen møterom her, og da blir det vanskelig å avholde kurs. Jeg stryker dette av lista over potensielle steder og stikker ut i den skinnende, blå dagen.

På Piazza di Repubblica syder det av liv, akkurat slik det skal gjøre på en dag som denne. Jeg finner meg et bord på Restaurant Gilli og får virkelig lettet lommeboka. En salat og et glass med Prosecco (riktignok med et bringebær oppi) koster den netto sum av 240 kr. Jeg er litt usikker på om det er verdt det.

Deilig!

Så er det videre til det neste hotellet hvor jeg skal treffe Nicki. Hotellet ligger ca 10 minutters gange fra Duomo og det kjennes på en måte skikkelig usentralt ut. Og jeg lurer på om jeg allerede har bestemt meg for at det første hotellet jeg var på, er det som vil passe gruppen min best. På vei tilbake mot mer sentrale områder er jeg innom det store markedet. Og jeg stikker innom Melrose, en Vintage-butikk og en rekke andre steder som jeg knapt nok husker. Må nesten sjekke handleposene for å finne ut hvor jeg har vært. Eller kanskje lettere, hvor jeg ikke har vært.

Utsikt fra hotelltaket

Jeg skal på kirkekonsert i Chiesa San Lorenzo al Ponte kl 2100 og må sørge for å få i meg en tidlig middag. Jeg går over Ponte Vecchio og ser meg litt rundt i det området av byen som heter Oltrarno. Dette området på den andre siden av elven Arno var et lite populært sted, helt til Medici-familien fikk bygget Palasso Pitti her slik at barna deres skulle få oppleve landlig og frisk luft. Oltrarno ble stedet for alle arbeiderne som jobbet med og på palasset og fortsatt i dag finnes det veldig mange håndverksbutikker og verksteder her. Jeg oppdager en eksklusiv liten restaurant hvor jeg bestiller et bord til i morgen kveld.

I dag vil jeg spise raskt og billig og jeg ender opp på en pizzarestaurant med en skikkelig irriterende julenisse oppunder taket. Oppblåsbar, i lysende plastikk og som omtrent hvert femte minutt brøler Merry Christmas. På bordet ved siden av meg sitter det også en stakkars enslig dame:) Hun heter Jessica og er fra Boston. Vi blir sittende og prate oss gjennom middagen, desserten og en flaske vin. Kun avbrutt av den tidligere nevnte nissen.

Jeg får det litt travelt, kirkekonserten begynner om 10 minutter. Jeg løper gjennom gater og smug, på høye heler, over Ponte Vecchio og inn på kirketrappa. Stengt! Ikke en sjel er der. Bare plakaten som forteller om konserten henger der. Dagens store skuffelse. Jeg hadde virkelig sett frem til dette.

Konserten ble dessverre ikke noe av

Hva nå da, tenker jeg. Kvelden er ung, og jeg kan ikke gå inn i leiligheten enda. Jeg er ikke i Firenze for å sove bort tiden heller. Så jeg flanerer litt rundt i gatene, ser på livet i gatene og på Piazzane. Jeg prøver å ta noen bilder. Uten særlig hell, jeg er skikkelig elendig til å ta bilder i kveldsmørket.

På en bitteliten bar, det er bare 4 barkrakker stopper jeg og tar et glass hvitvin. Jeg blir nødt til det, noe Prosecco har de nemlig ikke. Dette er et sted jeg kan like. Virkelig laidback, rimelig og enkelt.

Kvelden avsluttes med et glass Rosso og oliven på restaurant Il Caminetto.

Firenze i november, dag 2

2011-12-01T07:47:00.001-08:00

I dag, søndag, går Firenze Marathon av stabelen. Jeg har startnummer men startforbud. Jeg har fått lov å løpe siden i midten av september og får heller ikke løpe i dag.

Litt ergerlig og litt deilig. Når jeg spiser frokost på Kaffe Perseo og venter på at de første løperne skal runde opp på Piazza della Signoria med kun et par kilometer igjen til mål, er det mest deilig.

Vi venter på løperne

Endelig! Her kommer de første

Bekele leder, om han vinner er jeg litt usikker på, har ikke brydd meg med å sjekke resultatlistene.

Det er fortsatt lenge til de store massene kommer, og jeg tusler over Ponte Vecchio og går en lang tur i Bobolihagen. Det er så varmt at jeg kan gå rundt i T-skjorte. Det er ikke verst det, sånn helt i slutten av november:)

På vei over Ponte Vecchio

Kjekkas i Bobolihagen

Helt nederst i hagen ligger dette bassenget med fontener, blomster og statuer. Hele parken er egentlig et gedigent utendørs galleri.

Det er statuer overalt

Palazzo Pitti - ganske mektig!

Og her kommer det flere sprekinger

Og noen som løper litt saktere, men som kanskje er de jeg beundrer mest!

Jeg blir så lenge i Bobolihagen at løpet nesten er over når jeg setter med ned på Piazza del Pesce med en Prosecco. Stolte løpere med medalje rundt halsen og varmefolie rundt kroppen møter meg i stedet for svette og slitne løpere.

Respekt

Det er lunsjtid og jeg flanerer gjennom byen. (Jeg synes det er stiligere enn å spankulere...)
Jeg spiser lunsj på I Mangiarino, et uformelt lite sted, stappfullt med italienere som prater og gestikulerer. Jeg kikker litt mer i guideboka og prøver å legge en plan for ettermiddagen og kvelden.

Inne på I Mangiari er det full fart

Julegatene begynner å bli ferdig pyntet og i et anfall av julegaveshoppemodus går jeg innom det største shoppingsenteret i byen. Jeg skjønner fort at dette ikke er det smarteste tidspunktet å gå hit på. Første søndag i advent, tilbud i hele senteret, 10 000 maratonere fortsatt med medaljene rundt halsen og resten av innbyggerne også i handlemodus. Det blir ikke så mye handling på meg, det jeg eventuelt måtte ha kjøpt kan jeg ikke skrive her. Man vet jo aldri om eventuelle julegavemottakere kan finne på å lese dette....

Julehandelen er i full gang på COIN

Middag spiser jeg på Baldovino like ved Santa Croce. Endelig Pizza!! Kule lokaler, kule ansatte og ende kulere gjester.

Snakk om å bli sliten etter handling og pizzaspising tenker jeg da jeg sitter med ett glass Prosecco på Moyo. En bar og nattklubb med øredøvende musikk og med et klientell hvor alle er under 25. Men skal jeg prøve nye steder får jeg gjøre det skikkelig.

Firenze i november, dag 1

2011-12-01T03:21:00.000-08:00

Endelig! Jeg er i Firenze igjen. Det er en strålende novemberdag, sola skinner fra skyfri himmel og jeg kjenner sommerfølelsen komme snikende.

Jeg slentrer rundt i gatene

Piazza della Signoria i strålende novembersol

Målet med disse dagene i Firenze er følgende:

1: overvære Firenze Marathona
2: gå på befaring på en rekke hoteller
3: fotografere
4: oppleve nye kulturelle ting
5: spise god mat og drikke god vin
6: spise på andre restauranter enn det jeg har gjort før
7: treffe nye mennesker
8: gjøre ingenting, eller i det minste bare det jeg har lyst til
9: handle julegaver?

Rekkefølgen er helt vilkårlig satt opp.

Denne gangen prøver jeg å reise lett, og det går kjempefint. Da jeg trasker opp de 42 trappetrinnene til leiligheten hvor jeg bor har jeg bare håndveska med meg. Bagen ligger fortsatt på flyplassen i Frankfurt og blir levert en eller annen i løpet av kvelden. Enkelt å reise på denne måten:)

Jeg bor bare en steinkast unna Piazza della Signoria og jeg stikker dit for å suge til meg Firenzes atmosfære. Her yrer det som vanlig av både fastboende og turister. Det er lett å skjeldne dem fra hverandre. Kort oppsummert og litt generaliserende; den kvinnelige turist med ryggsekk, joggesko/støvler med fraværende heler, vide og behagelig klær samt kamera. Italienske kvinner; håndveske fra Gucci eller Prada, støvletter med skyhøye stiletter, ettersittende bukser (gjerne i skinn) og trange overdeler og store glossy handleposer fra Ferragamo eller Chanel.

Kø til Uffizi-galleriet. Jeg er glad jeg ikke skal dit...

David

Jeg kaster et blikk på kopien av David og av Neptun før jeg tar ett glass Prosecco på Caffe Perseo. Jeg får med meg de siste solstrålene som klarer å lure seg ned på plassen mellom Palasso Vecchio og Uffizi.

Et glass Prosecco er ikke å forakte;)

Lunsjen inntas på Italian Bar og jeg stikker innom Alvise Giustinian hvor jeg kjøper juletrekuler i Muranoglass.

Neste stopp er Santa Croce. En fantastisk vakker kirke som jeg tidligere bare har sett utenfra. Nå har jeg endelig tid til å gå inn. Det er her blant andre Michelangelo, Galileo, Macchiavelli og Dante ligger begravet.

Telefonen ringer og bagen er på vei!

Jeg lurer på hvor jeg skal spise middag. Jeg har egentlig lyst til å spise på Noe, men der har jeg vært før. Og planen min er jo som sagt å spise på nye steder. Jeg slår (nesten) vilkårlig opp på en side i reiseguiden og havner på et sted som heter Trattoria Casa di Dante. Et hyggelig og uformelt sted i nærheten av Santa Croce. Jeg spiser (som vanlig) Bruschetta til forrett og ender opp med Ravioli til hovedrett. Og Zero og Prosecco i glasset. Veldig bra.

Jeg er liksom ikke helt klar for senga enda, og jeg går gjennom gater som fortsatt syder av liv opp til Piazza della Repubblica. Her vet jeg det er en fantastisk bokhandel som er åpen til midnatt. Jeg finner en ny reiseguide om Firenze og tusler hjemover. Og havner der jeg pleier å havne når jeg skal hjem. Rett på den andre siden av veien for der leiligheten min ligger, er det nemlig et hull i veggen. Stedet heter All Antico Vinaio. Og her er det Self Service på vin til 2 euro glasset, nesten gratis Crostini inne og høy stemning ute.

Bare ett lite stopp her før jeg er hjemme

Tromsø -> Tromsdalen -> Tromsdalstind

2011-10-24T13:10:00.000-07:00

Å gå i Tromsdalen en høstdag er en kjølig affære. Selv om det er en strålende solfylt oktoberdag når ikke en eneste solstråle ned på veien der jeg går. Sola skinner på fjelltoppene rundt meg, men her nede på stien er det skyggefullt og kjølig.

Jeg går i retning Tromsdalstind. Å gå opp der er ikke aktuelt, Tinden er dekket av snø.

Tromsdalstind dekket av snø

Utsikt mot Tromsøya

Litt nærmere Tinden

Stien er relativt våt;)

Jeg tusler en times tid oppover mot Tinden, før jeg innser at det er best å snu.

Ishavskatedralen sett fra "baksiden"

Jeg tar turen ned til Ishavskatedralen, og fotograferer den fra "vranga". Jeg har ikke mange bilder av den fra denne vinkelen.

Brua over til øya

Legg til bildetekst

Ishavskatedralen

Tromsø -> Prestvann

2011-10-20T09:22:00.000-07:00

Som en liten grønn oase ligger Prestvann midt oppe på Tromsøya. Her er det flott å gå, året rundt. Jeg tok turen i går, på en litt overskyet og trist oktoberdag.

Tromsø-> Rødtind

2011-10-13T10:32:00.000-07:00

Høsten er vakker, kald og uforutsigbar. Vel, uforutsigbar er kanskje ikke det rette ordet å bruke. Jeg vet jo at snøen kan komme når som helst nå kalenderen viser oktober.

Omkranset av sukkerkledde fjelltopper er Tromsø nesten enda flottere enn til vanlig. Og når sola i tillegg skinner må man jo bare ta turen ut. Jeg er ikke den mest ivrige fjellklatreren i denne byen, men en tur opp på Rødtind passer fint.

Fjellet ligger på Kvaløya og rager 470 moh. Ikke rare fjellet kanskje, men turopplevelsen er allikevel fantastisk. Dette er et fjell de aller fleste kan gå til, så dette er et veldig populært utfartssted.

På min vei oppover treffer jeg en rekke småbarnsfamilier, unge og gamle, folk som løper og til og med noen som sykler.

Travel+Leisure heier på Firenze!

2011-10-08T09:07:00.000-07:00

Dette reisemagasinet slår fast at Firenze er nr 2 på listen over verdens mest populære feriebyer. Det kan jeg forstå! Lille Firenze er min store favoritt. Rolig og pulserende på en og samme tid. Her får du alt. Gallerier og museer, isbarer og restauranter, piazzaer og katedraler, klokketårn og markeder, grønne hager og maratonløp, Prada, Gucci og billige kjeder om hverandre. Og så mange flotte støvletter av du garantert får overvekt når du skal hjem.

Duomo fotografert fra Campanilen (klokketårnet)

Tøffeste karen på Piazza Signora

Firenze har alt. Det fine med Firenze er at jeg aldri blir ferdig med den. Jo mer jeg er der, jo mer oppdager jeg hva byen har å by på. I november skal jeg dit i igjen, og da skal jeg på en jazzklubb jeg kom over sist jeg var der. Og jeg er påmeldt maratonløpet som går på brosteinsbelagte gater og gjennom trange smug. Jeg skal opp i kuppelen på duomo en gang til (jeg er sååå fasinert av det bygget!). Det er en bokkafè jeg skal besøke igjen, og jeg skal innom et galleri som var stengt forrige gang jeg var der.

Kuppelen i Duomo

Helt oppe under kuppelen. Vakkert, ikke sant.

Mitt favorittspisested i Firenze heter Noè, Et lite trattoria med fantastisk personale som behandler deg som en dronning. Her spiser du enkel, men utrolig deilig mat. Hvorfor jeg har blitt så begeistret for Noè er jeg ikke helt sikker på, men stedet har sjarm og sjel. Det, sammen med god service og god mat, holder lenge for meg.

På Noè

Bobolihagen og kostymemuseet er et must, jeg er usikker på hva mange ganger jeg har vært der, men for meg er det obligatoriske besøk når jeg er i byen. Jeg skal for femte gang prøve å få plass i den lille eksklusive gruppen som får være med gjennom Vasari-korridoren, og jeg har innmari lyst til å bli med padleklubben ut på elven Arno. Jeg skal også på sjokolade- og olivenoljesmaking. Enda en kirkekonsert skal jeg også få med meg. Så vakkert og så stemningsfullt. (Og ganske kaldt, de fyrer ikke så veldig mye i disse gamle steinkirkene...) Og dersom jeg får tid, vil jeg veldig gjerne være med på matlagingskurs.

River Arno, tatt fra roklubben

Santa Maria Novella

Nok å smake på - deilig olivenolje!

Bobolihagen

Fy fader, som jeg gleder meg til november!

PS! Dersom noen av dere lesere har noen tips til hva jeg burde se mens jeg er i Firenze, blir jeg kjempeglad.

Frankrike -> Ile de Re -> En stjerne i Michelinguiden

2011-09-10T11:30:00.001-07:00

Helt for seg selv, ytterst på havna, ligger Avant Port. Restauranten med en stjerne i Michelinguiden. Jeg har bestemt meg for å spise der den siste kvelden på øya.

Ikke ett engelsk ord på menyen, og med de prisene som er her må jeg klare å tippe riktig. Jeg har lært at Huitres betyr østers, så det er derfor ingen fare for å få det på tallerkenen. Men hva med alt det andre? Gambas? Det vet jeg også hva er. Så er det noe jeg mistenker for å være kjøtt av noe slag. Kjøtt vil jeg heller ikke ha. Så da står det mellom to retter som jeg tror er fisk. Sole. Det er en hvit fisk ble jeg fortalt av paret på nabobordet.

Jeg tar sjansen og bestiller Sole. Det er fisk. En diger en. Som ligger diagonalt på en kjempestor tallerken. Jeg angrer plutselig litt på at jeg spiste hele plata med chilisjokolade før jeg gikk... I en egen rød kasserolle er det potetmos.

Jeg bestiller en Cote de Provence rosevin og Vittelvann. Og en Cola Zero, selv om jeg er den eneste i hele restauranten som bestiller akkurat det.

Fisken er stekt helt, full av bein. Hele fiskeskjelettet liksom er der. Jeg skjønner at jeg må få det ut på en eller annen måte. Uten at de på nabobordet skal forstå at akkurat det der er noe jeg ikke kan.

Fisken smaker godt og potetmosen er bedre enn Toro sin. Dessertkartet er lettere å lese, både Creme Brule, Tiramisu, Fromage og Glace er ord jeg kjenner. Det blir en Creme Brule med pistasje, vaniljeis og bringebær.

Jeg har spist mitt aller første måltid på en Michelin-restaurant. Jeg betalte 60 euro. En overkommelig pris, men jeg tror at fisken smaker like bra på restauranten ved siden av. Og det til en tredjedel av prisen.

Frankrike -> Ile de Re -> På langtur med en Østers i magen

2011-09-08T10:08:00.001-07:00

Jeg hører tromming på taket når jeg våkner. Det regner. Ikke akkurat drømmevær når jeg har planlagt langtur på sykkel i dag. Jeg satser på at dersom jeg somler ordentlig med frokosten, så har regnet gitt seg når jeg er sykkelklar. Det slår til, iallefall nesten. Det kommer en og annen kort regnskur underveis, men det gjør ingenting.

Første stopp er La Couarde sur Mer, 6 km unna der jeg bor. Jeg kikker innom noen butikker og tar er par bilder av kirken før jeg ved en tilfeldighet ser det. Stedet som etter sigende har øyas beste østers på menyen. Jeg stikker nesa forsiktig innenfor døra, og der slurpes og slafses det over en lav sko. La parte des Anges er stinn av folk som bare må ha det. Østers. Jeg må slettes ikke ha det, men bestiller den minste porsjonen med østers de har (6 stk) og det største glasset med vin som kan kjøpes for penger.

La meg slå det fast med en eneste gang, jeg synes østers er ekkelt. Jeg klarer å svelge en, ved hjelp av en halvliter vin.

Turen fortsetter mot Les Portes, 17 motvindlange kilometer unna. Jeg tråkker på det jeg klarer, og selvtilliten min hva angår sykling stiger proporsjonalt med antall syklister jeg tar igjen. At dette for det meste er pensjonister og barnefamilier har jeg ikke tenkt å si høyt. Østersen jeg spiste og druknet med vin for en mil siden, ligger og skvulper i magen.

I Les Portes spiser jeg lunsj før jeg sykler tilbake til St Martin. Været holder seg ganske OK, og jeg har fått meg en fantastisk tur over øya. Totalt 46 kilometer ble det i dag;)

Frankrike -> Ile de Re -> dag 2

2011-09-08T00:30:00.001-07:00

Jeg våkner tidlig, omtrent samtidig med at bakern leverer nystekte baguetter til hotellet hvor jeg bor. Litt for tidlig til å stå opp, men i tide til å ligge å høre hvordan byen våkner til liv. Jeg lytter til det franske språket, som jeg forøvrig ikke skjønner mer enn et par ord av. Litt flere, når jeg tenker nøye etter.

Je pense, donc je suis. Jeg tenker, altså er jeg.

I går gjorde jeg minst mulig, nøt heller feriedagen til fulle. Jeg leide sykkel, og syklet langs kysten til byen La Flotte. Vin og lunsj på kaia, før jeg etter planen skulle begynne storstilt shopping. Siesta er en uting, alt er stengt. Jaja, penger spart, iallefall så lenge. Jeg setter nese og sykkelhjul mot Le Bois en Plage, en enda mindre by. Ingen shopping her heller, og jeg kjenner desperasjonen begynner å ta tak.

Sola skinner og det er i grunnen herlig å være på sykkeltur. Det går ikke fort med meg der jeg sykler gjennom vinmarkene tilbake til St Martin der jeg bor. Her er i allefall butikkene åpne:) Det er faktisk en del fine butikker her. Små, dyre butikker med lekre sko, klær og annet stæsj. Butikker som selger hjemmelagede såper og øyas andre spesialitet, salt. Her finner du gallerier og den vanlige dosen av suvenirbutikker. Konditorier med alle verdens lekkerbiskener og vinbutikker hvor hvitvinen allerede ligger til kjøling. Klar til å drikkes.

Til middag blir det pizza, det er best å gå for det sikre, tenker jeg. Tenk om jeg misforstår menyen helt, og ender opp med disse beryktede østersene....

Frankrike -> Il'e de Re

2011-09-06T10:56:00.001-07:00

Kun 2,5 timer med fly fra Rygge og 45 euro med taxi ligger øya Re. Et lite stykke idyll ute i Atlanterhavet.

Jeg leste en artikkel om øya i Tara, og da jeg fikk noen ekstra fridager benyttet jeg muligheten til å dra hit noen dager. Jeg har valgt å bo på samme hotell det er referert til i artikkelen til og med. Jeg gjør det enklest mulig denne gangen:) Hotellet ligger på havna i landsbyen St Martin. Den største byen på øya, men dog bitteliten. Jeg skjønner allikevel fort at jeg slipper å gå sulten, det er nok av spisesteder her. Små sjarmerende steder, mange med sin egen spesialitet på menyen. Østers er visstnok noe jeg bare må prøve når jeg er her. Litt usikker på akkurat det, jeg får se. I går ble det Galettes (pannekaker) med mozzarella, pesto, skinke og salat til lunsj og salat med geitost og nøtter til middag. Det smarte med å spise salat til middag, er at det alltid blir plass til dessert. Denne gangen eplepai med fløte.

Ile de Re er dekket av et edderkoppnett med sykkelstier, og sykling er på mange måter et must. Det koster 12 euro pr dag å leie sykkel. Skikkelige sykler med ballongdekk, seter med fjærer og handlekurv. Alle sykler her. Du finner til og med sykler med rullestol foran, noe jeg aldri har sett før. Jeg møtte faktisk et par sånne på sykkelturen min i dag.

Her sykler du på sykkelstier som runder hushjørner i 90 graders vinkel, på stier som går gjennom vinmarker og østersfarmer, saltutvinningsmarker og røsslyngproduksjon. Jeg har gått på slang i vinåkeren, østersfarmene syklet jeg fort forbi.

De små landsbyene på øya ligger som perler på en snor, og du bruker ikke lang tid på å sykle imellom dem. Et glass vin i La Flotte, lunsj i Les Portes, ny vinstopp i Rivedoux-Plage og middag i Sainte Marie.

Til frokost møtte jeg forresten et par som også hadde havnet her på grunn av denne artikkelen i Tara.

Toscana -> Massa Marittima -> Aktiviteter -> Skilpaddepark

2011-08-17T02:49:00.000-07:00

For oss voksne er Toscana et paradis. Flott natur, deilig mat og vin. Late dager. Av og til kan det bli kjedelig for barna å bare ligge på stranda eller ved bassenget. Da er det godt at det finnes masse aktiviteter, det er bare å finne dem.

Noen kilometer utenfor Massa Marittima ligger det en skilpaddepark. Ikke verdens mest interessante, men et fint sted å ta med barna noen timer.

Jeg hadde med meg to barn på 8 år dit, og de synes det var ganske spennende å gå på skilpaddejakt. Parken er stor og det er mange skilpadder å se.

Italia->Toscana-> Parco il Folletto

2011-08-15T12:02:00.000-07:00

I Toscana er det etterhvert kommet en rekke spennende klatreparker for store og små barn, og også for oss voksne.

Full konsentrajson

Instruksjoner må til

Dersom ungdommen synes strandlivet blir litt vel kjedelig i lengden, kan en tur til en av klatreparkene anbefales. Her får de ut oppladet energi og de kan utfordre seg selv litt også.

Dette er fra Parco il Folletto som ligger ca 12 km fra Greve in Gaiole. Her er det egen klatreløype for de små og en mer utfordrene for større barn. Vi betalte 12 euro pr person i den lange løypa. Varighet ca 1 time. Ved siden av parken er det en restaurant og det er en stor park med lekeapparater og griller til fri benyttelse.

Italia -> Toscana -> Buonconvento -> Salicotto

2011-08-13T02:47:00.000-07:00

Det er uendelig mange små byer, landsbyer og tettsteder i Toscana. Noen steder bare må du se, mens andre gjør det ikke noe å hoppe over. Jeg har vært innom de aller fleste stedene som jeg har kommet borti på min vei gjennom Toscana. Siden jeg er der mye både i jobbsammenheng og privat, har jeg kjørt noen mil der nede.

En sen novemberdag

En liten by, som mange helt sikkert bare kjører forbi, er Buonconvento. Den ligger der litt ensom, et langt steinkast fra Siena. Det er synd å kjøre forbi, for den er nok en av Toscanas mest maleriske småbyer. Byen ligger i en dalbunn, og det er kanskje derfor man ikke drar dit. Toscanske byer skal liksom ligge på en høyde.

Porta Senese

Buonconvento har en bymur fra 1379, og denne er usedvanlig godt bevart. Her finner du murkroner og praktfulle gotiske porter. Dessverre ble den store sørporten, Porta Romana, ødelagt av tyskerne i 1944. Allikevel utgjør bymuren en perfekt ramme rundt de trenge gatene og de røde mursteinsbygningene. Man får nesten følelsen av at tiden har stått stille her i Buonconvento. Det jeg liker aller best ved byen, er at det er befriende få turister her.

I Buonconvento finner du alt du trenger. Banker, restauranter, barer og butikker. Og supermarkeder, men de ligger heldigvis utenfor det historiske sentrumet.

Byen er kjent for sin Val dÀrbia DOC hvitvin og Vin santo. Anbefales på det varmeste. Ja, og dere må sørge for å prøvesmake de hvite trøflene som vokser i åsene bak byen.

Jeg liker å late som jeg er litt kulturell, og jeg har vært innom Museo dÀrte Sacra.

Det begynner å bli en stund siden jeg var i Buonconvento nå, men jeg skal prøve å komme meg dit en tur i løpet av året. Det er togstasjon i byen, så det er enkelt å komme seg til og fra. Byen ligger mindre enn 3 mil fra Siena, og det er heller ikke langt til Firenze. Så hvorfor ikke bare sette seg på toget i Firenze og ta turen dit. Jeg gleder meg allerede.

Det er flere bosteder både i og utenfor byen. Min favoritt er Salicotto, og det ligger ca 2 km unna sentrum. Dette er stedet hvor du nyter det toscanske livet og senker skuldrene. Du bor i flotte dobbeltrom eller i en suite, og du bader i saltvannsbasseng. Frokosten spiser du ute og kaffen tar du gjerne på kjøkkenet til vertsskapet.

Et av dobbeltrommene

Salicotto

Nydelig utsikt over det toscanske landskapet

Vakkert!

Saltvannsbassenget venter på deg

Her nyter du frokosten

Salicotto

Jeg har også skrevet litt om Salicotto i et tidligere blogginnlegg, og du kan også lese om det her.

Italia -> Toscana -> Lido di Camaiore

2011-08-10T12:06:00.000-07:00

Lange badestrender og strandpromenader er kanskje ikke det du først og fremst forbinder med Toscana. Det er vel heller vinranker, oliventrær og bølgende åser du tenker på da. Men Toscana har jo en fantastisk kyst, med alt fra bratte klipper, steinstrender og langgrunne, hvite strender. Nord for Lucca ligger Lido di Camaiore. Et paradis dersom du er glad i strender og badeliv. Her ligger strandrestauranter og butikker på rad og rekke, og på bagnoene står et fargerikt mylder av solsenger og parasoller og venter på deg.

Strandpromenaden

Mer strandpromenade

Kvelden nærmer seg, og det blir mer folksomt

Mange av bagnoene har egne lekeplasser

Trenger du ny strandkjole? Ingen problem.

Bagno med blå parasoller

Eller kanskje du liker orange bedre?

Litt bading må til

Grønt er også fint

Det er bare å velge hvilken bagno som kan tilby akkurat det du ønsker deg. Solsenger, liggestoler, parasoller eller store telt. Badebasseng kanskje, dersom du ikke er så glad i saltvann. Toalettfasiliteter er viktig. Trenger du eget omkledningsrom? Ønsker du en bagno med restaurant, eller vil du være et sted hvor det er helt greit å ta med egen matpakke. Skal det helst være egen lekeplass til barna? Og spinningsykler til dere voksne? Ja, det er bare å finne det rette området på stranda.

Liggestoler og parasoll koster fra 30 euro pr dag

Partyteltene koster 80 euro pr dag.

Det koster å ligge her en dag, det gjør det. I høysesongen betaler du alt fra 30 til 80 euro pr dag, avhengig av tilbudet på bagnoen og hva du trenger av senger og parasoller. Ønsker du å flotte deg litt, kan et besøk på Bagno King anbefales. Her er det svammebasseng, lekeapparater og eget "party-telt" med 2 solsenger, 2 liggestoler og 2 regissørstoler. Og en låsbar kasse til å legge verdisakene i. Samt 2 kjempestore, herlige, myke Bagno King håndklær. I fjor sommer betalte vi 80 euro for dette. Om prisen er den samme nå, kan jeg ikke garantere, men så store endringer er det nok ikke.

Noe annet jeg finner helt fantastisk i Lido di Camaiore (og flere av de andre strendene langs kysten) er at du kan unne deg en skikkelig massasje for en rimelig penge. Det går massører rundt og tilbyr sine tjenester, og de er flinke. Og rimelige. Jeg kjøper en times massasje de dagene jeg er der, og betaler 50 euro for det. Luksus! Kan anbefales.

Deilige strender

Det blir kanskje litt kjedelig å tilbringe en hel uke på stranda når man først er i Toscana. Jeg vil anbefale å bo i nærheten av Lucca, og ta dagsturer hit til Lido di Camaiore.

Svaberg og skjær, hvite strender og Eftang

2011-08-09T13:59:00.000-07:00

Utenfor Sandefjord ligger det et lite paradis som heter Eftang. Jeg har aldri hørt om stedet før, men i helgen var jeg så heldig at jeg fikk være med noen venner dit.

Et lite stykke paradis

Eftang eller Eftanglandet er en halvøy som ligger mellom den ytre delen av Viksfjorden og Skagerrak. Kysten her veksler mellom svaberg og grunne sandbukter med hvit, herlig sand. Jeg sier som jeg pleier å si, hadde jeg hatt med badetøy skulle jeg jammen ha badet. De som kjenner meg, vet at jeg ALDRI har med badetøy, men det trenger jeg ikke si høyt. Jeg bader ikke med mindre det er 24 grader i vannet, og det var det ikke der i helga. Jeg vasset ikke engang.

Det var vekslende vær da jeg var der, men det gjør ikke så mye når man får oppleve slik vakker natur. Jeg synes det er fantastisk morsomt å være ute i skikkelig drittvær også. Når det blåser med orkan i kastene og regnet pisker i ansiktet. Ikke sånn å forstå at det var slik der nå, så langt der i fra. Søndag var det stort sett overskyet, men jeg fikk være med på en tur helt ut til det aller ytterste. Vi gikk gjennom granskog, på barnålskledde stier, over glatte svaberg og hvite strender. Kjempefint.

Endelig i vinden!

Mandag var det sol og nydelig vær, og jeg hadde lyst til å se om jeg kunne finne den nasjonalt svært sjeldne og truede arten Vasskjeks. For å gjøre en lang historie kort, jeg fant ingenting som kunne minne om Vasskjeks, men jeg fant bringebær. Og da var jo egentlig dagen reddet.

Jakten på Vasskjeks

Jakten fortsetter

Ingen Vasskjeks her heller - jeg gir opp!

Jeg vil også benytte sjangsen til å takke vertskapet for en veldig trivelig helg. Chris Rea på øret og laks og vin på bordet. En uslåelig kombinasjon.

Italia -> Fiesole

2011-08-04T11:33:00.000-07:00

I åsene overfor Firenze ligger den lille koselige byen Fiesole. Byen er opprinnelig en etruskisk bosetning som vokste seg stor i romertiden. I dag står amfiteatret igjen som minne om fordums tid. For å komme til Fiesole tar lokalbussen fra Firenze sentrum, og etter 15 minutter er du fremme. Bussreisen er et eventyr i seg selv. Svingete veier, god utsikt og hyggelige medreisende. Du betaler 2 euro for billetten, husk bare å kjøpe den på stasjonen for på bussen går det ikke.

Fiesole domineres av Piazza Mino hvor katedralen ligger. Jeg har vært på gudstjeneste her, men jeg må innrømme at hovedgrunnen til det var at det var et kraftig regnvær ute, og ingen restauranter var åpne. Men når jeg først var kommet inn, var det en fin opplevelse det. Etter at presten hadde sagt sitt, kom en av sognebarna opp og leste et eller annet vers. Og de røde lampene som lyste på skriftestolene, skiftet farge til grønt, og så var det fritt frem for alle å innrømme små og store synder. Og gjett om de ble flittig brukt. Morsomt.

Små barer og restauranter omkranser piazzaen, og om sommeren er det hyggelig å sitte på en av uterestaurantene. En gang i måneden er det marked på Piazzaen, og da kan du kjøpe alt du ikke visste at du trengte.

Markedet hvor du kan kjøpe det meste

Jeg fant ei skikkelig stilig lampe sist jeg var her, men det er ikke så enkelt å få med slike ting hjem, blir litt trangt i kofferten kan du si.

Helt øverst i Fiesole ligger San Fransesco-kirken og den bratte veien opp hit går forbi en populær park med skyggefulle kristtorn hvor malere står og gjenskaper den berømte utsikten over Firenze. En gang skal jeg også stå her og male. Å lære å male, eller iallefall å delta på et malerkurs, står høyt oppe på min liste over ting jeg vil gjøre. Når du er midt i bakken opp til kirke, og stopper opp, og ikke helt skjønner hvordan du skal klare å gå de siste meterne til toppen blir du reddet av en veskebutikk på høyre hånd. Fantastisk beliggenhet, du må jo bare innom. Jeg har flere vesker som jeg har kjøpt der....

San Fransesco-kirken

Mitt favorittspisested i Fiesole heter Vinandro og ligger midt på Piazza Mino. Her koser vi oss med enkel mat, og du kan velge mellom rød og hvit vin. Enkelt og greit. Her slapper du av mens det spilles jazz dagen lang. Det er ikke plass til mange gjester her, og bordet må du dele med andre som er innom. Sist jeg var der, delte jeg bordet med en hyggelig gjeng fra Tyskland. Et glass vin blir fort flere i hyggelig selskap, og jeg er glad jeg ikke hadde bilen på parkeringsplassen. Bussen tilbake til Firenze går et par ganger i timen på kveldstid, og rekker du ikke den siste er jo taxi en fin innretning.

Vinandro

På vei nedover fra kirken

Vil du vite mer om Fiesole? Klikk her.
Et av mine favorittbosteder i nærheten av Fiesole er Villa Campolungo.

Her har norske Erik og Silvia med lidenskap og entusiasme restaurert og bygget opp en gammel olivengård fra 1427. Her finner du 6 dobbeltrom som er lekkert og komfortabelt innredet. Rommene ligger spredt over 3 bygninger.Her senker du skuldrene og bare nyter livet
.
Her serveres det hjemmelaget og god frokost. Maten er kortreist, det vil si at råvarene kommer fra distriktet. Frokosten kan inntas på terrassen utenfor spisesalen. Hjemmelaget aprikossyltetøy, ricottaost laget av sauemelk, nybakt brød, italiensk kruttsterk kaffe og friskpresset appelsinjuice gir deg en knallgod start på dagen.

Erik og Silvia har også begynt å restaurere en gammel stall hvor det skal bli konferanserom. Her kan vi etterhvert tilby malerkurs, yoga, skrivekurs, treningsturer med mer.

Vil du vite mer? Klikk her.

Italia -> Pompeii

2011-08-01T06:59:00.000-07:00

Helt fra jeg var 8 år og leste om byen Pompeii, har jeg har et stort ønske om engang å komme dit. Etter omtrent 30 år ble besøket en realitet, og det er noe av det mest interessante og spennende jeg noen gang har vært med på. Det overgikk alle mine forventninger! Min datter på 14 sier at jeg får enda flere nerdepoeng av å innrømme at Pompeii er fantastisk...

Alle har vel hørt om Pompeii, byen som ble begravet da Vesuv hadde et utbrudd 24. august 79. Da ble byen begravet under seks meter med aske. Dette gjorde at byen ikke ble ødelagt, men tvert imot bevart som et enestående vitnesbyrd om livet i Romerriket.

På 1700-tallet ble Pompeii gjenoppdaget og i 1861 begynte en systematisk utgravning av byen. Det spesielle ved utgravningene her er avstøpningene av de som døde under utbruddet.

Vi så flere avstøpninger av innbyggerne underveis på vår oppdagelsesferd gjennom Pompeii.

Vi var innom butikker, hus hvor folk bodde, vi var hos bakeren, brød lå enda i den store vedovnen. Vi kjente nesten lukten av det.

Hos bakeren

Og vi var på horehus. Det ble kanskje ikke kalt det den gangen? Når vi kom inn der, så vi at det var hugget inn i steinveggene forskjellige seksuelle stillinger. Kjempesmart, da kunne kundene bare peke på et av bildene, og så var det bare å sette i gang.

Fotografen har vært utstø på handa.....

Å finne frem til dette huset bød heller ikke på store problemer. Gatene var jo brostensbelagt, og med jevne mellomrom hadde disse brosteinene bildet av en penis som viste veien.. De var smarte på den tiden;)

Skilting i Pompeii

Disse gatene var også smart laget. Det var en slags fortau og en midtrabatt, og kjerrehjul passet selvfølgelig perfekt nede i hjulsporene. Og fotgjengerfeltovergangene var laget som steinblokker som lot forgjengere passere over veien uten å måtte gå i den møkka som helt sikkert samlet seg nede i kjerrehjulsporene.

Guiden forteJegller....

Pompeii fasinerte meg mer enn jeg trodde var mulig, og er det ett sted jeg helt sikkert skal tilbake til er det hit!

Italia -> Toscana -> Massa Marittima -> Santa Laura

2011-07-31T03:29:00.000-07:00

I dag er det stålende sol og en fantastisk flott sommerdag i Tromsø. Jeg sitter på balkongen med et glass Prosecco, og tankene min flyr avgårde til Toscana og Massa Marittima. Byen som jeg har besøkt så mange ganger, både vår, sommer og vinter. Jeg har opplevd den i stekende sol, i striregn og kulde. Min lille favorittby. Det bor i underkant av 9000 mennesker her, og jeg er heldig og blitt kjent med flere. Flotte mennesker som byr på seg selv.

Utsikt fra borgen. Hit må du. Opp i tårnet!

I Massa Marittima finner du trange gater og smug. Bratte trapper og hus som lener seg mot hverandre. Flotte hager og balkongkasser så fulle av blomster at de truer med å ramle ned. Du kjenner luktene og hører lydene. Luktene fra bakeren, kaffebarene og grønnsaksforretningene. Kaffe, mandler og sitrus. Herlig.

Grønnsaksmarked

Blomsterprakt

Det naturlige midtpunktet i Massa Marittima er Piazza Garibaldi. En vakker plass som domineres av en romansk-gotisk dom fra 1300-tallet. Jeg anbefaler deg å stikke en tur innom.

Duomo, fotografert en dag utenfor sesongen. Nesten folketomt.

På piazzaen møtes gamle og unge, og barna leker og spiller fotball på kriketrappa. Både fastboende og turister sitter på kirketrappa og spiser is, eller bare nyter det å være. Rundt piazzaen er det flere restauranter, og det er deilig å sitte her utover kvelden. Min favoritt-restaurant i Massa Marittima er I Tre Archi. Den har en fantastisk beliggenhet midt på piazzaen og de lager en vanvittig god pizza Diavole.

I Tre Archi

Det er ikke så veldig mange eksklusive butikker i byen, men det er et par skoforretninger som det er helt umulig å komme tomhendt ut fra. Andre greier du finner i byen; klesforretinger, sportsbutikk, lekebutikk, helsekostforretning, antikviteter, våpen, tobakkshandlere, museer, gallerier, kirker, isbarer, matbutikk, frukt- og grønnsakshandlere, eiendomsselskaper, banker, apotek, suvernirbutikker, isenkram, blomsterforretninger, brillebutikk, smykkeverksteder, slakter, baker og en rekke enotecaer og oste- og skinkeforretninger. Sikkert mye annet også som jeg ikke kommer på i farta.

Dette ble brukt som kornlager den gang Massa Marittima var i krig med Siena.

Piazza Garibaldi

Bygninger som lener seg mot hverandre, som om de er gamle venner

Hovedgata en tidlig sommerkveld

Etter man har inntatt en deilig middag er det fint å flanere litt i gatene. Oppover. Og nedover. Før man finner seg en bar hvor man spiser en is med minst 7 kuler. Den italienske isen er utrolig god. Jeg er ingen stor is-spiser til vanlig, men gi meg en italiensk Pistasje-is, og jeg spiser mer enn de fleste.

Vil du lese mer om Massa Marittima finner du det her .

Et av mine favorittbosteder i nærheten av Massa Marittima er Santa Laura. I et ombygd gammelt steinhus fra 1700-tallet har Gloria laget et lite paradis. Hun har klart å bevare den gamle stilen, selv om leilighetene har alle de fasiliteter du kan ønske deg. Lekre flislagte bad (mannen hennes eier tilfeldigvis en flise-fabrikk i Siena), air-con, internett og noe jeg aldri før har opplevd på en agriturismo; heis. Leilighetene er lekre, romslige og alle har egen uteplass. Enten i form av balkong, egen hageflekk eller fast plass i hagen. Svømmebasseng er en selvfølge, og dette kan brukes til å gjennomføre x antall strafferunder etter is-utskeielsen kvelden før.

Svømmebassenget (foto: Tenuta Pogetti)

Santa Laura eies av Gloria, som er gift med en av arvingene på Moris Farm. Moris Farm er en av de aller største vinprodusentene i Maremma, og de eksporterer vinen sin blant annet til Norge. Jeg synes det er festlig at Gloria ikke liker vin. Det er kanskje derfor hun har valgt å jobbe med utleie istedet for med vin. Og det er fint, for hun er en fantastisk flott vertinne.

Santa Laura

Og enda mer Santa Laura

Inne i leilighet Carraia (foto: Tenuta Pogetti)

Fellesrommet på Santa Laura (foto: Tenuta Pogetti)

Mer om Santa Laura kan du lese om her

Midt i solsikkeåkeren

Italia -> Toscana -> Firenze -> Ponte Vecchio

2011-07-29T12:05:00.000-07:00

Går det an å ha en favorittbro? Da er Ponte Vecchio min. Jeg vet ikke hvor mange bilder jeg har tatt av broa. Fra begge sider av Arno, fra broa lenger opp. Og fra broa lenger ned. Fra Piazzale Michelangelo og fra Uffizi. Om morgenen, midt på dagen, på kvelden og om natta. Bilder har jeg nok av.

PonteVecchio fra broa nedenfor

Her står jeg på brua

Fra Uffizi-kanten

Fra Firenze roklubb

Om kvelden, fra den andre siden av elva

Fra Piazzale Michelangelo

Noen av de mange gullsmedene på brua

På brua, en regnfull dag i november. Lite folk til en forandring

Med sitt stemningsfulle virvar av gullsmedbutikker er Ponte Vecchio et like stort symbol på Firenze som katedralens kuppel og Michelangelos "David". Broen er muligens det mest befolkede stedet i hele Firenze, bruk albuene dersom du vil komme deg over.

Ponte Vecchio er den eneste av broene som ikke ble sprengt under andre verdenskrig. Historien forteller at det muligens var på direkte ordre fra selveste Hitler.

Allerede på 1200-tallet fantes det butikker på Ponte Vecchio. Blandt de første var slaktere og fiskehandlere som kom på grunn av nærheten til elva Arno. En grei kloakk for innmat og annet avfall. Så inntok garverne brua. Og det førte ikke til noe mindre stank. De bidro med sitt ved å legge skinnene til bløt i elva før de farget dem med hesteurin. Nå som broen var fylt med slike gleder varte det ikke lenge før de laget åpninger mellom butikkene slik at de kunne feie søppelet fra fortauet og ned i elva. Herlig! Til tross for all denne stanken og det sammensuriet av butikker, begynte også barberere, smeder, skomakere, strømpemakere, sårleger og frukt- og grønnsaksselgere å innta broen.

I 1565 fikk Cosimo I bygget Vasari korridoren. Denne knytter Uffizi, som var Medicienes kontorer, til det nyanskaffede Palazzo Pitti på den andre siden av elven. Nå kunne Cosimo ferdes rundt på sitt domene uten å treffe kreti og pleti. Etter å ha krysset Ponte Vecchio bukter korridoren seg på en slik måte at Cosimo kunne overvære gudstjenesten i Santa Felicita uten å betrå en offentlig gate. Og det verste han visste var å skitne til nederkanten på kappene sine, noe han ville ha gjort dersom han måtte gå over selve brua sammen med den gemene hop.

I 1593 dukket Ferdinand I opp, og korridoren ga ikke den sensitive nesa hans nok beskyttelse. Han fikk nok av den forferdelige stanken og alt bråket, og slaktere og garvere ble bortvist. Slike utøvere av "motbydelige kunster" ville han ikke ha der lenger. Verkstedene ble bygd om og leid ut til dobbel pris til mer dekorative og ikke minst mindre stankende gullsmeder.

Og gullsmedene holder hus her fortsatt. På begge sider av Ponte Vecchio ligger de, på rad og rekke, tett i tett. Her finner du alt fra rimelige, moderne øredobber til antikke ringer. Det er bare å velge.

Tyskland - Tropical Island

2011-07-27T06:11:00.000-07:00

Drømmer du om sol og sommer, varmt vann og flotte sandstrender? Uten å reise lenger enn til Berlin? Da anbefaler jeg Tropical Island. Stedet som er åpent 24 timer i døgnet. Året rundt. Tropical Island ligger innendørs, i et enormt nedlagt forsvarsbygg.

Her finner du laguner og kritthvite strender, butikker og restauranter, regnskoger og luftballonger.
Vannsklier og treningsrom.

Lange sandstrender

Hvite strender

Ønsker dere å overnatte i Tropical Island, går det helt fint. Her finnes det selvfølgelig campingplasser. Ferdig oppsatte telt med senger i. Ikke noe tull, med andre ord.

Campingplassen skimtes bak

Fra Norwegians flyplass i Berlin, er det i overkant 1 time å kjøre. De tre gangene jeg har vært der har jeg leid flott leilighet som ligger omtrent midt mellom flyplassen og Tropical Island.

Som sagt, Tropical Island er flott. Det er fint å leie solsenger og ligge der å lese, mens barna bader og koser seg. Det er kort vei til nærmeste bar hvor du kan kjøpe is, sjokolade, brus, vin og øl. Du betaler pant for alle glass og kopper, og når du leverer dette tilbake i baren, får du panten tilbake. Helt genialt, dette betyr at det er rent og ryddig overalt. Alle leverer tilbake "søppelet" sitt.

Ønsker du massasje eller ansiktsbehandling? Ingen problem. Det er bare å booke time i den store SPA-avdelingen.

Kjedelig å ligge på solsenga, eller gå turer i regnskogen? Da kan du ta en luftballongtur som bringer deg 55 meter opp i lufta.

Snart i taket

Nevnte jeg minigolf? Vanngymnastikk? Show og underholdning? Du finner alt her;)

Snart i mål;)

For mer info: http://www.tropical-islands.de

Verdens ti verste turistfeller

2011-07-22T07:16:00.000-07:00

Det danske nettstedet "Turen går til", har laget en oversikt over hvor de verste turistfellene ligger. Alle har vel en eller annen gang rotet seg bort i en slik. En felle hvor alt er dyrt, servicen er dårlig, maten er under pari og det som er selve "greia" egentlig er noe du ikke trenger å se.

Her er fem sikre tegn som avslører at du står foran en gedigen turistmaskin;

1 - "Alle" har vært der før deg
2 - Stedet er nevnt i absolutt alle guidebøker, på nettsteder og i glossy reisemagasiner
3 - Støynivået er plagsom høyt
4 - Du kan kjøpe smakløse souvernirer overalt
5 - Mat og drikke er overpriset, og det smaker ikke spesielt godt heller

Akkurat det siste punktet er lett å gjøre noe med. Det er bare å gå at par kvartaler unna, sett deg på en liten lokal kafè og nyt behagelige priser og den mer dagligdagse atmosfæren.

De andre punktene i listen over, får du bare leve med. For det er klart at millioner av mennesker tar vel ikke feil? Noe må vel disse turistfellene ha å by på.

Her er listen over de aller mest utpregende turistfellene i følge det tidligere nevnte nettsted

1 Eiffeltårnet, Frankrike
Køene kan være fire timer lange for å komme opp i tårnet. Kanskje bedre å beskue jernstrukturen gratis fra bakken. For oss med høydeskrekk er det ikke noe tema å klatre opp heller.

2 Blarney Castle, Irland
Kyss steinen og du skal visstnok bli like veltalende som Aristoteles.Men det blir vel litt for drøyt når en strøm av turister legger seg på ryggen, bøyer hodet bakover, og kysser steinen for å få veltalenhetens gunst.

3 Fisherman`s Whard, USA
Du må nok lete lenge etter fiskerne på dette bryggeområdet. Til gjengjeld er det nok av gjøglere, tvilsomme museer og butikker som selger plastsouvenirer.

4 Pyramidene i Giza, Egypt
Hit kommer horder av turister for å beskue de egyptiske kongers siste hvilesteder, og dermed finner også insisterende souvernirselgere, kameldrivere og vannbærere et marked for å konstant fremby sine varer og tjenester

5 Det skjeve tårn, Italia
Den store turistgreia her er å ta det klassiske bildet der man rekker ut hånden og liksom holder den skjeve konstruksjonen oppe. 15 euro for å se et gammelt tårn som står på skakke er dessuten en stiv pris. Og det er lange køer. Men flott utsikt. Min nevø på 9 var strålende fornøyd da han oppdaget at han kunne se Pisas fotballarena fra toppen av tårnet.

Pisa en sommerdag, ikke alene....

6 Den forbudte by, Kina
Folk, folk og enda flere folk. Starbucks måtte stenge sin filial i det gamle keiserpalasset, men det er nok av kommers, plastikk og nips i det historiske hjertet av Kinas hovedstad.

7 Times Square, USA
Alle skal dit - til det mest kjente og mest besøkte stedet i verdens mest besøkte storby. Times Square topper magasinet Forbes` liste over de 50 mest populære turistattraksjonene i verden. Men stedet er vel egentlig ikke mer enn et trafikkert gatelys med blinkende neonreklamer.

Ikke alene her heller...

8 Capri, Italia
Det er trangt på øya som er 6 kilometer lang og 3 kilometer bred. 6000 turister drar hit hver eneste dag. Og dersom du til og med tar en tur til den Blå Lagune har du gått i enda ei felle. To fluer i ett smekk.

9 Hollywood Walk of Fame, USA
Flere kilometer gate med over 2500 bronseplater med håndtrykk og autografer fra kjente mennesker banket ned i fortauet. Tja.

10 Picadilly Circus, Storbritannia
Londons parallell til Times Suare; Picadilly Circus er travel, trang, bråkete, traffikert og gatene er fulle av souvernirsjapper.

Hva skal jeg si om dette? Ikke annet at jeg selv har gått i fella mange ganger. I år har jeg klart å unngå de største fellene. I Sankt Anton var jeg nesten alene, og det var heller ikke så mange folk i Camogli. Men jeg var i Cinque Terre, og da prater vi!

Italia - spark kartleseren!

2011-07-17T15:39:00.001-07:00

Og spark gjerne sjåføren i samme slengen, siden det er en og samme kvinne. I egenskap av å være kartleser sier jeg en ting, som sjåfør noe annet, og så er fader meg begge valgene helt feil. Og å begynne å tulle rundt i de store avkjøringene rett utenfor Genova er ikke noe jeg har lyst til å gjøre en gang til. Jeg drar frem de aller beste glosene jeg kan, og regner med at de gjør susen.

Heldigvis er det lenge til flyet går. Jeg surrer litt rundt i rundkjøringer og av- og påkjøringer, og plutselig dukker skiltet med et bittelite fly på opp. Jeg lover meg selv at jeg ALDRI noen gang mer skal kjøre bil i Italia uten GPS. Flott julegavetips.

Jeg kjører forbi tungtransporten som kjører mellom Torino og Milano, og lurer på hvorfor i all verden ikke jernbanen kan brukes i stedet. For dette må det bli kø av. Men igjen, hvem har det travelt. Og jeg kjører over Posletta, og da tenker jeg på om det vokser sitroner her. På Posletta. Og da må jo det kalles Positroner, og da tenker jeg plutselig på fysikktimene på gymnaset. Positroner og Neutroner og sånne greier. Og skjønner at det kanskje ikke er så rart at jeg kjører meg bort.

Jeg kommer meg greit videre til Malpensa flyplass noen mil utenfor Milano. Kartleser og sjåfør er enig om veivalget, og da går det strålende.

Bilen blir levert uten en skramme, ca 10 minutter før jeg måtte ha betalt for et døgn ekstra. Jeg har til og med husket å fylle diesel. Det vil si, det var en mann som fylte tanken. Snakk om service, jeg har ikke rukket å stanse motoren før det kommer en fyr og tanker opp. Sånn skal det være, og jeg mener seriøst at det burde være sånn hjemme også. Det er ikke veldig mye som er mer kjedelig enn å stå ute i drittvær og fylle opp en dieseltank som er tom igjen før du aner ordet av det.

De siste euroene (og en del fra kortet, er jeg redd) bruker jeg inne på taxfree. Og så er det strake veien til Frankfurt.

Å planlegge ferien er halve gleden

2011-07-16T13:02:00.000-07:00

Derfor har jeg så smått allerede begynt å tenke på hvor jeg vil reise neste sommer. Jeg er enda ikke kommet hjem fra årets ferie, men det gjør ingenting. Det er flott å sitte på en solfyllt terasse, med et glass hvitvin i hånda, og tenke på alt man kan gjøre neste ferie. Årets ferie, med besøk i Hobøl, Oslo, London, St Anton, Camogli og Cinque Terre har vært helt fantastisk, og det skal litt til å overgå det. Det trenger ikke å bli bedre enn årets ferie, det er ikke det jeg mener. Men like bra. Det ønsker jeg meg.

Hva er det jeg egentlig ønsker meg av en sommerferie?
Jeg ønsker meg sol og varme, rolige dager, hektiske og pulserende dager. God mat og god drikke. Aktiviterer, men også late dager på stranda. Jeg ønsker meg en ferie hvor jeg treffer nye mennesker. En ferie hvor jeg lærer noe nytt, både om stedet jeg besøker og om meg selv.

Jeg liker å besøke nye steder, samtidig som det er noe eget ved mange av de stedene jeg har vært tidligere. Det å føle at jeg kommer "hjem" når jeg kommer frem til feriestedet, er fantastisk. Jeg slipper å bruke tid på å besøke de mindre bra restaurantene eller de mindre interessante kulturelle opplevelsene. Jeg tror at neste års destinasjoner vil være et kombinasjon av nye steder og opplevde steder.

Et av de opplevde stedene jeg helt sikkert skal til neste år er Toscana. For meg er det vel ingen steder over, og kanskje ikke så mange ved siden av heller. Gi meg en uke der, så kan de tre andre ukene fordeles på noen av de utallige andre stedene som er verdt et besøk.

Duomen i Massa Marittima

Firenze

Chianti

Med utsikt til San Gimignano

Gaiole in Chianti

Viareggio

Jeg planlegger forresten en tur til Frankrike sammen med to venninner neste høst. Vi skal løpe maraton fra vinslott til vinslott. Høres ut som en suveren kombinasjon, jogging og vindrikking.

Fordelen med å begynne planleggingen så lang tid i forveien, er selvfølgelig at jeg kan glede meg så utrolig lenge!

Dersom det er noen som har forslag til reisemål, tar jeg mer enn gjerne imot tips.

Italia - Cinque Terre

2011-07-15T00:02:00.001-07:00

Oppskrytt?

Jeg tar lokaltoget fra Camogli til Monterosso, den nordligste av de 5 byene. Toget tar en drøy time, koster i underkant av 5 euro og er befriende fri for turister. Det siste er jeg litt overrasket over.

Jeg gleder meg til å se Cinque Terre, og jeg gleder meg til gå litt igjen. Jeg har hørt og lest mye om disse byene som attpåtil står på UNESCOs liste over verdens mest bevaringsverdig byer. Dette blir en fantastisk opplevelse.

Monterosso

Jeg begynner med å tråle gjennom de fleste gatene og smugene i Monterosso. En liten og koselig by, med mange spisesteder, små butikker og flotte strender.

Monterosso

På vei oppover i fjellet

For å få lov å vandre fra by til by, må jeg kjøpe et dagspass til 5 euro, og da kan jeg gå så langt jeg gidder. Jeg skal ikke lenger enn til Vernazza, som er neste by.

Turen begynner fint, med brede veier og slak oppoverbakke. Det er lett å gå. Det synes nok også det amerikanske ekteparet som fosser forbi meg, med et eplekjekt Hey. De har utstyret i orden, svære fjellstøvler og vandrestaver. Muligens ville det ha passet bedre i St Anton. Like kjekke er de ikke når jeg tar dem igjen i det 38. trappetrinnet.

For stien går fra å være bred og slak til smal og veldig bratt. Det hjelper ikke å ha utstyret i orden når formen er elendig. Jeg smiler for meg selv der jeg går, og jeg føler at endelig har jeg funnet noe jeg er best i. Jeg tar igjen den ene etter andre, og tenker ikke så mye på at det er småunger, pensjonister med stokk og amerikanere som pleier å kjøre fra den ene McDonalden til den andre jeg passerer. Jeg kommer først, og det er det viktigste. Eller?

Jeg når toppen og begynner å møte folk som puster og peser seg oppover. For det meste nordmenn, dansker og amerikanere. Utsikten er formidabel, havet ligger blinkende langt der nede. Vakre farger og lukt av blomster, trær og havet. Og av svette mennesker. Byen Vernazza ligger plutselig under meg, og den ser flott og idyllisk ut. Akkurat slik den ser ut på bildene i glansede reisemagasiner.

Det begynner å regne når jeg setter meg ned på Piazzaen. Det kryr av turister og det er fullt på restaurantene. Dette er det jeg har forventet meg. Det jeg ikke hadde ventet å se, er hus som er dårlig vedlikeholdt, iallefall utenpå.

Jeg spiser pizza og bestiller en flaske vin, det tar på å gå tur i varmen. Vernazza er vel egentlig ikke så mye å skrive hjem om synes jeg. Den er liten og overfylt og minner etter min mening om en typisk turistfelle. Turen mellom byene derimot, den kan jeg virkelig anbefale. Helt fantastisk! Jeg kommer nok til å dra tilbake hit, men først og fremst for vandringens skyld.

Italia - Camogli

2011-07-14T00:07:00.001-07:00

Jeg går hovedgaten Via Garibaldi nedover mot havna. Jeg passerer små spisesteder, barer og butikker hvor det selges klær, suvenirer, solkrem og kunst om hverandre. På en utendørsscene undervises det en av kveldene i Tango, jeg setter opp farten litt akkurat forbi der. Neste kveld trener ungene med rullebrett samme sted.

Litt lenger ned i veien ligger et sted som heter Spagetteria etc.
Her lager mor og datter det som er den beste pastaen jeg noen gang har smakt. Og det til gibortpris. Litt høyere opp spiser jeg en kveld pizza med Brie, Blåskimmerost, valnøtter, pære og dadler. Veldig godt og veldig annerledes. Desserten tar jeg borte i isboden. Her finnes alle mulige og umulige smaker å velge blandt. Jeg er kjedelig i isveien, og kjøper pistasj.

Nede på Piazza Colombo er det god stemning. Det er blues-konsert og gutta på scenen vet hva de gjør. Jeg finner en bar med dype, gode stoler, knallutsikt til scenen og hvor det serveres Prosecco i alle varianter. Jeg velger Rossino, med jordbær. Store glass, med påfyll, til 8 euro. Og sammen med dette blir det servert popkorn og noe som smaker som peppernøtter hvor kokken har vært altfor raus med mandelessensen.

Jeg går ned på havna og kjøper billett til noe som heter San Fruttuoso. Jeg lurer på hva og hvor det er, men det finner jeg vel ut av.

Det viser seg at dette er en overpriset sandstrand 30 minutter unna. Solsengene her koster det dobbelte av hva jeg betaler i byen, ikke er de bedre å ligge på heller. Maten er dobbelt så dyr og halvparten så god. Selve stranda er forsåvidt OK, og jeg er glad for at jeg dro. Deilig med et lite avbrekk og en kjapp båttur.

På turen hjem kommer jeg i snakk med 2 eldre par fra Milano. De kjøpte
sommerhus i Camogli for 20 år siden. Den gangen husene kostet en brøkdel av hva de gjør nå, og før turistene inntok byen. Byen er ikke lenger den samme, men den er heldigvis ikke like ødelagt som Portofino er blitt, forteller de. De forteller meg om forsvarsverkene vi kjører forbi, de er både fra første og andre verdenskrig. Og de forteller om at ingen av husene i Camogli har heis, selv ikke blokkene med 10 etasjer. Det er grunnen til at de selv kjøpte en villa over ett plan, beliggende høyt, høyt over havna. For å slippe alle trappene. De slipper trapper innendørs, men har fått det i fullt monn ute, sier de mens de smiler og begynner på de drøye 300 trappetrinnene opp til huset.

Italia - Liguriakysten

2011-07-13T10:53:00.001-07:00

Jeg puster lettet ut da jeg kjører forbi Milano. Og trekker et lettelsens sukk da jeg skjønner at jeg klarer å manøvrere meg utenom Genova også. Jeg er ei pingle til å kjøre i storbyer, men nå, nå kan Italiaferien begynne.

Jeg skal være noen dager i en liten by som heter Camogli. Ikke mange kilometerne fra den mer kjente Portofino. I Camogli er det færre kjendiser, (ingen så vidt jeg har observert,) det er roligere og mye rimeligere. Og mye mer sjarmerende.

Hotellet jeg bor på ligger rett ved stranda, det er ikke mange trappetrinnene ned til solsengene. I to dager gjør jeg egentlig ikke annet enn å ligge under parasollen og lese. Jeg har store forventninger til Bokbindersken, men det blir en nedtur.

De eneste av pausene jeg tar fra solsenga disse dagene, er når jeg trenger mat og vin. Og her i Camogli er valgmulighetene mange når det gjelder mat og drikke. Restaurantene og barene ligger på rad og rekke langs strandpromenaden, og det er lett å finne ledig bord. Høysesongen er enda ikke begynt.

Jeg gjør som de fiiine, italienske fruene som er her. Jeg flanerer på strandpromenaden. Jeg setter meg på en bar med et glass Prosecco og ser på de andre som er ute i samme ærend.

Butikker er det ikke så mange av her, og i de som finnes selges det mye greier jeg ikke har lyst på. Det er i grunnen helt fint.

Nede på havna ligger det små fiskebåter i stedet for de gedigne yachtene som ligger til kai i Portofino.

Jeg rusler rundt om kvelden med en is i den ene hånda og kameraet i den andre. Og jeg lover meg selv at nå må jeg virkelig lære å ta bedre bilder i kveldsmørket.

Sveits - Splugen

2011-07-12T10:27:00.001-07:00

På vei fra St Anton til Liguriakysten kjører jeg gjennom Sveits. Ikke langt, men langt nok til at jeg må betale veiavgift som er gyldig i ett år. På veien opp til San Bernardino-passet ligger Splugen (med tysk u, men den bokstaven finner jeg ikke på Pad'en). Pen og spennende på avstand. Usannsynlig kjedelig når jeg kommer dit.

Det ser ut som om alle som bor her stabler ved. Det er vedstabler overalt. Digre. Og forseggjorte. Noen med blomster.

Hva annet enn vedstabler er det her, tenker jeg da jeg går i byens eneste gate. Et par hoteller, et bakeri hvor alt er utsolgt, et turistkontor som er stengt, en kirke, en matbutikk og en pizzabar.

Det blir pizza til lunsj før jeg fortsetter videre. Oppover. Og nedover. Jeg kjører en sving innom Lichtenstein før jeg endelig når grensa til Italia.
Ferien er begynt i Østerrike og Tyskland og det ser ut som om alle skal samme vei som meg. Mot Milano.

Østerrike - kort og godt om St Anton

2011-07-11T23:52:00.001-07:00

St Anton tidlig i juli betyr lave priser, få turister og god plass. Et virkelig Kinderegg med andre ord.

Jeg bodde på Haus Anemone i Dorfstrasse sentralt i byen. Rommet var stort, frokosten helt grei og vertinna sitter inne med stor lokalkunnskap. Prisen pr natt var 18 euro. Vil du bo bra og dyrt, er Hotel Post og Hotel Adlerburg glimrende valg.

Skal du gå i fjellet og regner med å kjøre mer en 2 strekninger med heis, lønner det seg å kjøpe en av de mange "pakkene" som selges. Jeg kjøpte et firedagers kort, betalte 32 euro, og kunne med det kjøre så mye heis jeg ville. Enkeltturer koster 14. Ulempen med å reise før hovedsesongen som starter andre uka i juli, er at det er få heiser som er åpne. Min erfaring er at det allikevel holder i massevis, du kan bare gå ett sted om gangen.

Det er ikke alle restauranter som er åpne, men det er ingen problem å finne bord. Prisnivået er behagelig. Lunsj eller en enkel middag koster fra 6 euro, et glass vin et par euro.

Natteliv er totalt fraværende, en stor kontrast til hvordan det er i byen i den hektiske skisesongen.

Hva finner man på i St Anton om sommeren? Bortsett fra å gå turer i fjellet?
Det er et eldorado for syklister, sykler kan leies i de fleste sportsforretninger.
Ellers? Rafting, kajak, klatring, High-rope klatring, bowling, svømming, golf, paragliding og museumsbesøk. For å nevne noe.

Glemte jeg å nevne shopping? Det er sportsforretninger overalt, og her føres merker som du finner hjemme, men også mange andre. Prisene er omtrent som hjemme, men utvalget er mye større. Det finner noen skobutikker og suvenirbutikker. Og en butikk hvor du kan få svidd kortet skikkelig, Prada og Gucci overalt.

St Anton er et sted som passer for alle, bare man liker å være aktiv.

Østerrike - en vandrehistorie del V

2011-07-10T11:14:00.001-07:00

selv om jeg har gått rundt i drøye 2000 meters høyde, er det utrolig frodig. Jeg har tatt mange bilder av blomster jeg har snublet over, og her kommer noen.

Edelweiss, ingen over, ingen ved siden. Den ubestridte dronning.

Arnika heter denne, og den har visstnok helbredende egenskaper. Apotekets forrige eier, han døde visstnok mens han samlet Arnika,lagde sin egen salve av denne som han solgte på apoteket. Smøres på der hvor du har vondt, og eureka, du blir frisk. Vertinna forteller også at i ett hvert møblert østerriksk hjem finnes en eliksir laget på rein sprit og Arnika. Og hun hadde selvfølgelig flere selv.

Schnittlauk - vill gressløk. Jeg ramlet over en svær myr hvor det krydde v disse. Mye sterkere smak enn den sommer vokser i hagen hjemme.

Denne er flott! Den heter Mountain Houseleek, og det er strengt forbudt å plukke den.

Alpenrose, en slags rhododendron.

Dette er Golden Hawksbeard. Nesten umulig å ikke oppdage den, da den har en utrolig flott orangefarge.

Centaury bruker du i badevannet. Skal visstnok være fin for huden.

Round-Headed Rampion kalles denne stilige blomsten.

Og flere klokke-varianter:

Selv om jeg snublet over omlag 50 forskjellige blomster, var det en jeg aldri så. Den heter Frauenschue på tysk, Ladys slipper på engelsk, og den ligner som navnet forteller på en damesko. Enten vet ikke folk hvor den vokser, eller så vil de ikke fortelle meg det. Gabi sier nemlig at hun ikke aner hvor den vokser, mannen hennes sier at det ikke er noe rart all den tid hun aldri går i fjellet. Gabi sier derimot at Anemarie, min vertinna vet hvor den vokser, for hun vet alt som er verdt å vite om dette emnet. Anemarie påstår at hun aldri har sett den, og dessuten er den sikkert avblomstret.

Østerrike - en vandrehistorie, del IV

2011-07-08T13:20:00.001-07:00

Jeg våkner med Jack i armene. Jack Reacher. Jeg sovnet tydeligvis med boka i hånda i går kveld. Det tar på å løpe rundt i fjellet i timesvis. Og nå er det på igjen.

Jeg konsulterer vertinna og hun legger opp dagens rute for meg, og ønsker meg god tur.

Turen begynner med en halvtimes tur i lett oppoverbakke Opp til Senn Hytte. Her er det Karl uten land som regjerer. Det er kona hans som eier landområdene, han eier pengene. Det er iallefall det han forteller. Han kommer løpende med en snapps og forteller videre at han kjenner sjefen for Wien Staatsopera i egen høye person. En annen høy person han kjenner er tidligere fotballspiller Rune Tangen som spilte for Innbruck. Og han kjenner Jan Åge Fjørtoft. Karl Senn, eller Karlsen som jeg kaller han, er både opera- og fotballfantast. Og han er glad i snapps. Karl er en artig skrue, og er bestekompis med alle gjestene sine.

Jeg fortsetter videre oppover. Jeg skal til Gampen som ligger på drøyt 1800 meter. Det går strålende, tror jammen jeg har begynt å komme i form. Jeg fotograferer omtrent alle blomstene jeg kommer over, så det tar sin tid å komme opp. Lunsjen inntas sammen med den samme Jack som jeg våknet sammen med.

Jeg tar heisen ned til St Anton og tråler gjennom alle sportsbutikkene på veien tilbake til Haus Anemone. Og kryss i taket, jeg kjøper ingenting. Er ikke i kjøpemodus og lurer seriøst på om jeg har feber.

Jeg stikker bortom Gabi med paraplyen jeg lånte etter middagen i går kveld. Det tar sin tid. Når jeg kommer til hotellet deres sitter hun og mannen Mannfred ute og spiller Rummy. De inviterer på snapps, og det kan jeg jo ikke si nei til. Hva er det med Østerrikere og snapps? Og så inviterer de jammen på middag også. Hvorfor ikke? Jeg har ingen andre planer.

Østerrike - en vandrehistorie del III

2011-07-07T13:21:00.001-07:00

Jeg våkner grytidlig i dag av solstrålene som kommer inn gjennom vinduet. Jeg rakk ikke å trekke for gardinene før jeg sluknet som et lys tidlig i går kveld. Lange fjellturer er verdens beste sovemedisin.

Vertinna mi prater om alt og ingenting mens jeg spiser frokost, og i forbifarten sier hun at det skal bli skitvær i ettermiddag. Den turen jeg planlegger og gå, fraråder hun på det sterkeste og anbefaler en kortere rute i stedet. Hun garanterer at jeg ikke har lyst til å være på 3000 meter når det lynet og tordner. Jeg tror henne.

Dagens tur blir derfor på drøye tre timer istedet for de planlagte seks, og egentlig er det ganske greitt. For det begynner faktisk å regne. Jeg får allikevel med meg mye sol, og fotoapparatet blir flittig brukt. Jeg har nemlig en plan om å ta bilde av alle de forskjellige blomstene jeg ser. En formidabel oppgave innser jeg fort. Resultatet kommer i et senere innlegg.

Jeg tar heisen opp til Rendl og tilbakelegger en del høydemetre før jeg kommer fram til Alpe Rossfall Hut. Stedet er kjent for den egenproduserte osten sin, men det fikk ikke jeg vite før lenge etter jeg var gått derifra. Så istedet for å spise denne osten, langet jeg innpå med buljong med kornboller.

På veien til hytta går forbi jeg en gjeng med kuer, en haug med griser og en myr med vill gressløk.

Jeg fortsetter tilbake nedover mot St Anton, men kjenner at jeg vil ha litt valuta for de heiskort-pengene, og tar snarveien opp til Rendlbanen igjen. Men som alle vet, det er ikke mange snarveier som faktisk tar kortere tid enn den lange veien. Ikke denne heller. For nå snakker jeg om en overbakke som jeg bruker nesten en hel time på å komme opp. Uten pause.

Jeg er hjemme igjen tidlig på ettermiddagen, og jeg blir sittende på verandaen i et par timer med Lee Child. Flott bok.

Middag.Egentlig vil jeg spise pizza, men som sagt er det stille i St Anton tidlig i juli, og mye er stengt. Så jeg havner på Hotell Arlenburg i stedet. Innehaveren heter Gabi, og er klin gæern. Hun viser meg rundt på hotellet, i vinkjelleren og i det private skimuseet, og hun byr på snapps etter middag.

Hun kikker på blomsterbildene mine, og hun blir spinnvill når hun ser bildet av villgressløkenga. Hun har aldri sett den før, og jeg forklarer så godt jeg kan hvor hun finner den. Og hun forteller at hun i fjor leide en fjellguide som kunne vise henne hvor de skjeldne Frauenschue vokser. Nå vet jeg det også.

Østerrike - en vandrehistorie, del II

2011-07-06T09:32:00.001-07:00

Våkner til knallvær i dag, og skjønner at jeg på en eller annen måte må klare å komme meg opp av senga. Skikkelig støl etter gårsdagens kamp opp slalombakken. Kneet er heller ikke spesielt fint, kjenner jeg. Så i dag må det bli oppoverbakketur, da nedover er drepen for kneet.

Vertinna gir meg gode råd og anbefaler en rute som vil ta meg omtrent 4 timer å gå. Bare oppover. Etter en drøy time med rett oppover møter jeg Anton. Han forteller meg alt som er verdt å vite om fjellturer i St Anton.

Anton er et fantastisk turfølge, en skikkelig gentleman, tar bilder, og de siste bakkene opp til Rendl Alm går lekende lett. Vel fremme smaker det godt med en iskald Eisbeer og Kaisersmarren mit Apfelmus.

.
Jeg kaller det pannekakemukkel med eple. Jeg sier farvel til Anton og fortsetter oppover. Og oppover. Jeg er snart på 2000 meter og jeg har tilbakelagt 700 høydemetre. Og når sant skal sies, det kjennes. Jeg fortsetter bortover Alpenrosenweg og innser fort at dette ikke er stedet å gå når man har kuskrekk. Jeg henger meg på et fransk par og satser på at kuene angriper dem istedet for meg.

Etter snaue 4 timer er jeg fremme ved Rendlbahn. Jeg unngikk kuangrep. Trikset er å unngå øyekontakt. En rask hvil i en av solstolene gjør underverker, og jeg kommer i snakk med et par fra Sandefjord. De har vært her i 5 dager, og kan ikke få fullrodt stedet. De anbefaler en alpint tur på omtrent 6 timer. Dersom været tillater det satser jeg på denne ruta i morgen. Kanskje Anton slår følge?

Jeg knaller til med ein viertel weisswein og en Apfelstrudel. Og kjenner igjen at livet er greitt.

Og når jeg oppdager Alm Rock, et stilig sted med Internett blir ting enda bedre.

Jeg glemte helt å legge inn bilde av Turkameraten min Anton. Her er han. Flott fyr.

Østerrike - En vandrehistorie

2011-07-05T13:37:00.001-07:00

plutselig fikk jeg lastet opp bilder. Jeg prøver med noen flere.

Haus Anemone hvor jeg bor, stedet uten Internett.

Jeg har vandret gjennom mange blomsterenger.

Sikk-sakk mellom geiter og hester.

Vakker utsikt.

Østerrike - en vandrehistorie

2011-07-05T13:29:00.001-07:00

St Anton. Tester om det i det hele tatt er mulig å laste opp bilder på dette vanvittig trege nettet på Hotel Post.

Østerrike - en vandrehistorie

2011-07-05T12:34:00.001-07:00

Etter å ha landet i Milano og kjørt på italienske, sveitsiske, lichtensteinske og østerrikske veier ankommer jeg St Anton. Her skal jeg være en ukes tid og jeg skal gjøre alt jeg kan for ikke å gjøre noe. Ikke annet enn å lese de bøkene som fortsatt sto ulest i hylla og å gå turer både oppover, nedover og bortover. Jeg skal spise Apfelstrudel og Snitzel og jeg skal drikke Grüner Veltliner.

Jeg bor på på Haus Anemone og jeg blir godt tatt vare på av vertinna. St Anton i begynnelsen av juli betyr mange ledige senger og god plass på spisestedene, så det er lett å komme i snakk med de som er på jobb.

Jeg kjøper et ukeskort i heisanlegget og kan kjøre så mye heis jeg bare gidder. Og det er behagelig å sitte høyt over bakken og dingle.

jeg starter dagen på 1300 meter. Jeg går sikk-sakk mellom geiter og hester, klatrer opp en alpinbakke, går gjennom vakre blomsterenger, gjennom et par ikke fullt så vakre kratt og over noen bekker, og jeg er på 2084 meter. Fantastisk utsikt.

På vei nedover stopper jeg på Sennhutte. Når Peter hører jeg er fra Norge drar han meg med inn for å vise meg gamle bilder på veggene. Av en alpin-gruppe fra Norge som kommer tilbake år etter år. Sola bestemmer seg endelig for å bryte gjennom skydekket og det er T-skjorte-varmt resten av dagen. Jeg spiser en Gulasjsuppen og drikker ein viertel weisswein mens jeg leser den siste boka til Lee Child. Livet er egentlig ganske fint.

På Haus Anemone er det ikke Internett. Og Internett-kafeen er stengt for sommeren. Jeg ender opp på Post Hotell, det dyreste hotellet i byen. Her får jeg bruke Internett mot å kjøpe en flaske vin i baren. Helt strålende. Helt til jeg oppdager hvor utrooolig tregt nettet er. Bilder er det bare å glemme å laste opp. Og regninga på vinflaska er ikke spesielt hyggelig den heller.

Bislett Plass - her møtes alle de fine damene

2011-07-01T13:20:00.000-07:00

Therese, Louise og Josefine. Dronninger og prinsesser. De møtes her på Bislett plass.

Therese av Sachsen-Altenburg

Bislett plass er egentlig bare en rundkjøring med en liten grønn flekk i midten. Og gjennom denne grønne flekken kjører til alt overmål trikken. Rundkjøringa er forøvrig den første som ble anlagt i Oslo. Så sånn sett er stedet ganske spesielt. Dersom man er opptatt av rundkjøringer. Ut fra Bislett plass går gatene Underhaugsveien og Pilestredet og de tidligere nevnte Thereses-, Louises- og Josefines gate.

Bislett plass med grønn flekk i midten

Bislett bad

Den evengeliske lutherske frikirke

Jeg står altså på denne plassen som heter Bislett Plass. Her ligger de litt mer kjente Bislet Stadion og Bislet Bad. Og kafeer og butikker ligger på rad og rekker oppover Theresesgate og Pilestredet. Det sagt om Thereses gate at den har noe som ikke andre gater har. Den har alt.

Det regner og jeg stikker innom Kaffebrenneriet og drikker en dobbel Cappuchino mens jeg leser Dagbladet. Jeg er ikke alene, brenneriet er full av unge jenter med SATS treningsbager og småbarnsmødre med barnevogn. Et øyeblikk får jeg litt dårlig samvittighet for at jeg ikke har trent selv, men det sklir fort over.

Jeg sveiper istedet forbi den evangelisk lutherske frikirken som ligger midt i rundkjøringa, og videre bortover Josefines gate. Her gikk jeg forresten for omtrent 100 år siden på skole. Hadde planer om å bli dataingeniør, men tatt i betraktning at jeg i går ikke en gang klarte å laste bilder fra iPad til blogger, tror jeg det var smart at jeg ikke fullførte det siste året.

I enden av Josefines gate ligger som mange shopping-glade vet, Hegdehaugsveien og Bogstadveien. Og det jeg eventuelt måtte ha igjen av dårlig samvittig for manglende trening forsvinner som dugg for solen. Det er god trening i å shoppe.

Stensparken

2011-06-30T11:49:00.000-07:00

Jeg tusler rundt i Oslo med kameraet under armen. Et steinkast fra travle Bislett ligger Stensparken, en fredelig grønn oase. Her går jeg på stier hvor Sigrid Undset engang gikk.

Parken har tidligere hatt andre og mindre vakre navn. Nattmannshaugen og Korpehaugen er noen. I riktig gamle dager var dette en gravhaug og fra 1800-tallet ble parken naboen til den beryktede Nattmannshaugen, stedet hvor byens avfall ble lagret. Så den gangen var dette et nakent og forblåst fjell med skrikende ravner omgitt av stinkende avfall.

Det å være Nattmann betyr at du går rundt i byen og samler inn avfall, tømmer utedoer, henter lik etter selvmordere. I nattens mulm og mørke fjerner hans avfallet og tar det med seg til Nattmannshaugen. Nattmannen er skummel og godtfolk skremmer barna sine ned han, han hadde dårlig lønn og få venner.

Ordningen med nattmannen ble avviklet i 1871, og huset hans brant ned samme år. Beleilig, ikke sant?

I dag er Stensparken en grønn oase hvor unge og gamle ligger og soler seg. Barn leker og hunder løper etter fargerike baller. Soltilbedere og grillfolk om hverandre, men det er større avstand mellom pleddene her enn i Frognerparken og Sofienbergparken.

På toppen av parken er det et lite plaskebasseng som benyttes flittig av småbarn og hunder. Og som ikke det er nok, her er det både lekeplasser og fontene. Og egen uteservering.

Uteservering og plaskebasseng

Blomsterprakt

Stensparken er full av fortidsminner og det er funnet voller anlagt i folkevandringstiden på 4-600 tallet som forsvarsverk. Og hva mer? Jo, skjelletter og gamle redskaper av jern.

Men på en strålende sommerdag som i dag er det lite som minner om den noe dystre fortiden til Stensparken. Jeg finner meg en benk og nyter isen og Zeroen jeg kjøpte hos Turid i kiosken.

Location:Oslo

Norske fjell trekker turister

2011-06-29T13:45:00.000-07:00

Den norske fjellheimen er ikke lenger bare for nordmenn. Antall nasjonaliteter som besøkte Jotunheimen i fjor var så mange som 47. Og det er ikke dårlig. Det er så mange at jeg reiser til Østerrike i neste uke for å gå i fjellheimen der.

Der skal jeg vandre på vakre stier i 2500 meters høyde. Jeg skal hilse Grüs Gott til alle jeg møter og jeg skal gå i store sirkler rundt kuene som beiter. Jeg skal drikke Grüner Veltliner på de små fjellhyttene, og jeg skal spise spearribs og hvitløkssuppe, apfelstudl og heisse liebe. Slapp pommes frittes og lunkne pølser finnes heldigvis ikke.

St Anton (foto: stantonamarlberg.com)

Jeg skal slappe av i solveggen i St Anton og jeg skal snakke om alt og ingenting med folk jeg møter. Med kameraet klart skal jeg klatre til topps i de østerrikske alper.

St Anton (foto: stantonamarlberg.com)

På gamle tomter - Elvestad

2011-06-28T06:15:00.000-07:00

Jeg er hjemme en snartur før jeg reiser videre sørover. Og hjemme, det er i Elvestad i Hobøl. Elvestad er et kjent trafikknutepunkt i Hobøl kommune i Østfold. Det er her Riksvei 120 og E18 krysser hverandre.

Noen kaller Elvestad et tettsted, men det er muligens å dra begrepet "tettsted" litt langt. Elvestad er et geografisk avgrenset område rundt selve veikrysset (i realiteten et «søkk» eller en «dal» som er maks et par kilometer bredt). Stedet har antagelig fått dette navnet mye pga Hobølelva som et stykke følger Riksvei 120 og sammen med denne krysserE18 ved Elvestadkrysset.

Elvestadkrysset (foto: smaalenene.no)

I dag har vi sittet ute på verandaen, og både broren og fetteren til pappa har kommet innom. Med is og jordbær. Veldig fint. Og praten går om den gangen Tyttebæret var bussjåfør, Snusen var lærer og om bikkja til bonden som beit høl i bukseræva til alle han kom over. De snakker om potetplukking og hvordan bøndene klarte å sette stopper både for jernbane og flyplass.

Det er 6 hus her hvor jeg har vokst opp. Her bodde Harald og Erna, Anna Marie og Peder, Odd og Bjørg, Håkon og Gunhild, og døm på toppen. Og så var det oss da.

Et flott sted å være barn, litt mer kjedelig å være ungdom.

I dag ser det slik ut når jeg kikker ut av vinduene hjemme.

Da vi var barn løp vi som regel gjennom åkern til bøndene når vi skulle på besøk til hverandre. Kanskje ikke like populært...

St John`s Wood - bare for de velstående?

2011-06-27T07:38:00.000-07:00

Jeg og min datter og niese har vært i London i ei snau uke, og vi har fartet rundt å sett veldig mange av Londons sider. Da vi gikk av undergrunnen på St John`s Wood kommenterte ungdommene at dette var et flott sted. Her bor de med god råd, var de enige om, da vi gikk gjennom boligstrøk som oste av velstand.

Store hus og striglende hager. Og bak de tunge løvkronene ligger de staselige villaene til Paul McCarney, Ewan McGregor og Kate Moss. Og leilighetene til fattige innvandrere som kjemper for å overleve i en av verdens dyreste byer.

I dag leser jeg i Aftenposten at lavtlønnede nå skal ut av fasjonable bydeler som denne. Britiske myndigheter kutter bostøtten i den største velferdsreformen siden krigen. Og da har ikke folk som Kastrati-familien råd til å bo i leiligheten sin. Kastrati selv tjener ca 4500 kr i måneden som kelner på et hotell. Nå må de flytte.

I byens sentrale bydeler blir det etterhvert bare to typer mennesker igjen, rikinger og turister.

Er det slik vi vil ha det?

Få fokus vekk fra en stressende hverdag

2011-06-26T14:43:00.000-07:00

Trenger du å riste av deg stress og mas, så er Son stedet å reise til. Opplevelser og velvære står i kø, det gjelder bare å velge. Hva med en tur på golfbanen, en ridetur i skogen, et besøk på spa, eller ta med piknikkurven ut på en av holmene?

Jeg gjør det enkelt. Jeg tusler rundt på kaia med kamera i den ene hånda og en diger softis i den andre. Kikker på folkelivet og stikker innom en av de mange små butikkene og galleriene. Jeg går på kafè og leverer tippekupongen som skal sikre meg ekstra feriepenger.

Trange gater

Gamle bygninger

Masse flott å velge i

Hyggelig betjening

MS Hausten

Nede på kaia ligger M/S Hausten, bygget i Ølve i Hardanger i 1917. Den er en frakterkutter, og ble bygget for å frakte sild for hermetikkfabrikkene langs kysten.

Gatelangs i London - dag 5

2011-06-24T14:31:00.000-07:00

I dag sover vi lenge. Helt til 8.30. Men ting tar tid når tre damer skal på badet samtidig, så vi er ikke i Zoologisk hage før 11.30. Er det mulig? Å gå i dyrehager er ikke min yndlingsbeskjeftigelse, men hva gjør man ikke når jentene har lyst. Etter å ha sett diverse reptiler, fugler, godtebutikker, pølseboder, snegler og barnehageunger, kommer vi endelig til sjiraffene. Parkens høydepunkt. Vi setter muligens ny park-rekord og gjør unna besøket på under 2 timer, inkludert kø-ståing, en tur i kiosken og 2 toalettbesøk.

Ivrige fotografer

Parkens høydepunkt - bokstavelig talt

Det er nå dagens moro begynner. Vi feier gjennom Londons undergrunn til Covent Garden.

Londons undergrunn

Endelig lunsj

En kjapp lunsj og jeg er klar. Jentene sendes i en retning, med nye pund i lomma. Jeg løper i motsatt retning, til Monsoon. Og dersom jeg skulle ha noe å utsette på turen så langt, må det være at jeg har handlet litt lite, men 1 time her gjør underverker. Lykke! Dette er et område jeg kan tenke meg å se mer av. Masse salgsboder og små butikker som selger alt fra egenproduserte såper og batikkskjerf til Macèr og ryggsekker og stegjern. Stilig.

Markedshallen i Covent Garden

Jeg har funnet mitt London;)

Jeg har lovet jentene en siste tur innom Oxford Street. Det angrer jeg snart på. Hele gata er på salg, og på Top Shop er det stinn brakke.

Køen for å prøve klær er lang, og enda lenger er køen foran kassa. En skikkelig tålmodighetsprøve. Men vi kommer oss gjennom og avslutter kvelden med et besøk på Pizza-restauranten rett ved hotellet.

Tidlig i seng i dag, vi skal tross alt tidlig opp i morgen også.

Gatelangs i London - dag 4

2011-06-24T01:45:00.000-07:00

Den store sightseeing dagen. Vi begynner dagen på puben. Med en solid tradisjonell engelsk frokost med bønner, egg, pølser og bacon. Vi kan ikke småspise slik programmet ser ut i dag.

Nede ved Buckingham Palace er det fullt av folk, og vi hører rykter om at vi venter på noen. Vi stiller oss opp sammen med alle de andre og venter. Og venter. Hvem vi venter på, vet vi ikke. Men det tiskes i rekkene om at William og Harry er på tur. Jentene lyser opp. Så hviskes det om at det er dronningen i egen majestet som skal ut et ærend. Og vi fortsetter og vente. Så kommer et kjekt eksemplar fra det ridende politiet og forteller at det er noen små endringer i planene. Dronningen skal ikke ut, hun må ta imot et viktig besøk istedet. Og ganske riktig, like etterpå kommer det flere politisykler som eskorterer 4 svarte biler, sikkert med skuddsikkert glass og hele greia. Hvem som kommer på besøk, aner vi ingen ting om.

Hva skjer?

Musikk mens vi venter

Det er ikke bare jeg som holder på å tisse på meg - han her gjorde det

Vi nesten løper forbi Westminster Abbey, rekker bare å skyte et par bilder fra hofta. Men vi har sett den. Og så er det Big Ben. Kjapt forbi den også. London Eye venter, og vi gleder oss. På veien dit er det bare et par ting som stopper oss. Et slags spillecasino og en vogn hvor det selges jordbær med varm sjokoladesaus.

Endelig noe fornuftig å bruke pengene på!

For å avhjelpe køen til selve London Eye er det laget en 4D-film med utsikt over London, slik at de av oss som vil stå i enda mer kø, kan stå der først. Det gjør vi. Utsikten fra hjulet viser seg å være formidabel. Vi er 135 meter oppe, og det rører seg litt i en høydeskrekk-mage.

Jentene synes det er morsomt, vi får tatt mange bilder, og får en anelse av hvor stor London er. Og vi er enige om at vi nok må hit flere ganger for å få med oss noe mer av det byen har å by på.

Det er regn i lufta

Vi tusler tilbake over Themsen, og spiser lunsj eller middag på Pizza Hut. Alt hvordan vi ser det, og hva vi rekker senere i dag, liksom. Jentene var innom en butikk i går, som de gjerne vil tilbake til. De ikke bare ønsker, men trenger virkelig, hver sine Man U skjorter med navnet sitt på. Butikken ligger i Carnaby Street, og vi får med oss litt mer av denne bydelen også.

Bare må ha det

Regent Street og Oxford Street venter. Og vi sitter snart fast i shopping-jungelen. Vi rekker ikke innom hotellet med handleposene, for vi har en mission nede ved Waterloo Station. Her ligger nemlig den største 3D-kinoen i England og vi skal se Pirates of the Carabeen kl 21. Veldig bra. Langt over midnatt ramler vi i seng, veldig fornøyd med dagen.

PS! Dersom det er noen foreldre og besteforeldre som synes ungene har fått for lite mat, så vil jeg bare nevne at vi spiste middag før filmen.

Gatelangs i London - dag 3

2011-06-23T01:27:00.000-07:00

Hva er bedre enn en joggetur tidlig om morgenen? Ganske mye! Det skjønner jeg på jentene når vi er på vei ned til Hyde Park klokka 08.45. Jeg lurer faktisk på om det å rydde på rommet ville vært et bedre alternativ enn å jogge i parken. Ærè ikke ferie a, lissom? Men når vi kommer frem og er klare til å løpe, ser det ut som om de også synes det er greitt.

Jentene i farta

Klar for en treningsøkt i Hyde Park

Mens vi slapper av på en benk etter vel gjennomført økt, blir vi forbiløpt av en burka i dag igjen. Jeg lurer på om det er mange med burka som løper, eller om den ene med burka har mange joggesko. Denne her hadde ikke Adidas, men Asics...

Jeg er veldig fornøyd i alle fall. Deilig å ha gjort ferdig treninga kl 09.30, og for et sted å trene på. Så sammen med andre mer eller mindre morgenfriske friskuser gjør vi unna løpeturen og klapper oss selv på skuldra etterpå.

I dag er det mye på programmet, og første stopp er Madame Tussauds. Det blir nesten full stopp også, for det er ikke bare vi som skal dit i dag. Etter 1 ½ time i kø, er vi endelig inne.

Køen ute er ingenting. Det er inne den er..

Og vi møter blant andre Jack Sparrow, Britney Spears, Barack Obama, Ronaldo, Beckham og paven. Og innimellom møter vi noen jeg ikke aner hvem er, men det sier jeg ikke høyt. Da får jentene bekreftet at jeg er akkurat så gammel som de tror jeg er… Madame Tussauds er bra. Vi koser oss og tenker ikke så mye på at hele greia er en gedigen turistfelle.

Selv om vi har bunkret opp med Cup-cakes, begynner vi å bli sultne.

Middagssultne. Jentene bestiller biff og Fish and Chips og 6 kuler is hver. Skal det være, så skal det være. Vi tusler litt rundt og kikker på folkelivet, før vi fyller lommebøkene med nystrøkne pund, og setter kursen mot Oxford Street. Vi er blitt noen racere på undergrunnen, og vi finner Bakerloo Line nesten i blinde.

Jeg har nesten vært i himmelen i dag! I alle fall var jeg i en enorm Apple-butikk med så mye Macèr, IPoder, IPader, IPhoner og dippedutter som jeg aldri har sett før. Dessverre ble det ikke noen IPad på meg, det er billigere hjemme, så jeg venter. Sko venter jeg derimot ikke med. Det ene paret etter det andre finner veien ned i handleposen min. Lykke!

Jentene ble litt imponert også

Jeg har funnet mitt sted i London. Selv om jeg bare har sett en brøkdel av byen, vet jeg at Carnaby Street er stedet for meg. Små, koselige butikker, barer og kafeer. Passe laid-back og kult. Hit skal jeg tilbake. Om ikke lenge.

Carnaby Street

Mamma Mia! Fy fader, så bra! Vi har storkost. 2 timer med bakoversveis.

Mamma Mia! Så bra!

Gatelangs i London - dag 2

2011-06-21T14:30:00.000-07:00

Let me tell you about the birds and the bies, the flowers and the trees… det var det jentene sang da de sto i senga i dag tidlig kl 07.30.

Det aner meg at det blir en lang dag og allerede før 9.00 er vi i Hyde Park på sykkel.

Jentene på hjul i Hyde Park

Med mamma/tante på slep

Det ser ut til å bli en flott dag, sola skinner og det er T-skjorte-varmt. Det er allerede mange ute og sykler og jogger. Noen går tur med hundene sine mens andre ligger under et tre og sover. Vi tråkker rundt en times tid, og parkerer syklene ved Marble Arch. Derfra tar vi undergrunnsbanen til Oxford Circus. Ikke lange turen, men det var dette med de ukes-kortene, da.

Lite folk på perrongen

Det var ikke rart, alle er her.

Jentene vil på Topshop og jeg henger på. Etter den andre timen begynner jeg å bli litt lei, jeg må innrømme det. Det viser seg at de er langt fra ferdige, vi rekker nemlig en lunsj der inne i butikken
også, før de blir enige om at de skal tilbake i morgen. Jeg skal gjøre mitt for at vi ikke rekker det.

Topshop

Vi tar oppgaven alvorlig når det gjelder å få full valuta for de ukes-kortene våre og vi tar bussen tilbake til hotellet for å skifte.

Vi skal på Afternoon Tea, og da er det kjole og høyhelete sko som gjelder. Mens vi venter på bordet vårt, får jeg servert et glass champagne, og da begynner det å ligne noe.

Jeg venter på teen...

Da fatene med kanapeer, toast og dessert bæres frem lyser jentene opp. Det ser virkelig godt ut, det er de helt enige om. Men desserten er visst ikke helt som den burde være. Nedtur, ifølge dem. Opptur, mener jeg.

Celine skjenker te

Dette er desserten som ikke faller i smak

Etter en lang dag med shopping, tedrikking og mislykket dessert-spising ser jeg frem til å slappe litt av på rommet. Jeg rekker akkurat å slenge meg på senga før jeg registrerer at det er en ny sykkeltur på gang. Så da bærer det tilbake til Hyde Park og vi tråkker rundt i enda en time. Det er fortsatt like fint vær, og det er i grunnen bare deilig å være ute.

Når vi stopper opp i et kryss for å finne ut hvor vi skal videre, blir vi forbiløpt av en burka med Adidas joggesko. Artig!

Før vi vet ordet av det er det middag, og snart skal vi legge oss. Sånn at vi er klar til å stå i senga igjen i morgen tidlig kl 07.30.

Gatelangs i London - dag 1

2011-06-20T14:29:00.000-07:00

London. Jeg, min datter på 14 og niese på 13 er i London. 5 dager som skal fylles med severdigheter, shopping, opplevelser, mat og drikke. Og helst i en kombinasjon som gjør at alle tre blir fornøyd.

Hva skjer a?

Det er mange spennede folk som kommer på toget, og det må de jo få med seg. Hele tiden.

Mens vi sitter på bussen fra Victoria Station til Paddington lurer vi veldig på hvordan hotellet vårt er. For å si det enkelt, det er utrolig hva man kan få til i Photoshop i disse dager. Bildene på web er litt freshere enn hotellet. Men vi blir enige om at det spiller liten rolle, rommet er et sted hvor vi skal sette de stive shoppingbagene våre etter hvert som vi tråler Oxford Street og Bond Street.

Første post på vårt London-program er Hyde Park. Og i følge turistguiden skal det være mulig å svømme i en eller annen vanndam inne i parken. Jentene pakker bikini og er strålende fornøyd. Jeg pakker ned den siste boka til Sansom, og er nesten like fornøyd. Vi tusler ned til parken, og nyter det fine været. Sola skinner, og det er ganske varmt. Enn så lenge, skal det vise seg.

Konsentrerte fotografer

The Serpentine, Hyde Park

Og det er altså i The Serpentine jentene skal bade, men det ble en gedigen nedtur. Vannet er så grumsete at de ikke orker å stikke tærne ut i engang. Den eneste som er ute i vannet har tørrdrakt på, og både badehetta og svømmebrillene er helt dekket av grønt grums og slim. Først skjønner vi ikke hvorfor han svømmer i sikk-sakk, men når vi ser brillene hans er det lett å skjønne hvorfor.

Men vi gir oss ikke så lett. Vi finner en fontene som er laget til minne om Prinsesse Diana og her kan jentene vasse om ikke annet.

Og det går fint å trimme litt her også

Det begynner å regne. Og akkurat da har vi kjøpt billetter til sånne flotte parksykler som vi skulle bruke en times tid. Men da slipper vi det. Vi kjøper brus og kake i stedet, og løper hjemover for å ikke bli helt gjennomvåte, og klarer det nesten. Vel oppe på rommet finnerr vi frem alt vi har av kart og byguider, og vi planlegger hva vi skal bruke morgendagen på. Og vi blir faktisk enig.

Vi spiser middag på en italiensk restaurant i nærheten av hotellet. Deilig mat til en rimelig penge. Jentene har lyst til å kjøre mer to-etasjes buss og det kan vi godt. Vi sitter jo der med hvert vårt ukes-kort i lomma. Like greit å få valuta for pengene tenker vi, og hiver oss på første og beste buss. Smart, så kan vi gjøre oss litt kjent i nabolaget.

På historiske stier i Hobøl

2011-06-19T12:54:00.000-07:00

Jeg er hjemme i Hobøl, der jeg er født og oppvokst. Ikke akkurat verdens navle, men et flott sted å vokse opp som barn. Stille, trygt og rolig.

Jeg begynner turen min på Tingvoll, huset hvor jeg har vært på utallelige juletrefester. Noen møter på søndagsskole og barneforening ble det også. Og danskeskole. I andre etasje var det bibliotek, det var åpnet hver tirsdag og torsdag. Der tilbragte jeg mye tid. Og hvem var bibliotekar? Bestefar.

Tingvoll

Tingvoll ble bygd rett før krigen av ungdomslaget. I 1967 var huset i forfall, og ungdomslaget solgte det til kommunen, som igjen overdro det til Hobøl Røde Kors. Etter en omfattende restaurering basert på dugnad ble stedet gjenåpnet tidlig på syttitallet. I tillegg til dansefester, bryllup, barnedåper, konfirmasjoner og begravelser har stedet innehatt en rekke ulike funksjoner. Kinodrift, ungdomsklubb, bibliotek, danseskole og frisørsalong er bare noe av det huset har rommet opp gjennom årene.
Jeg går videre langs stien som går langs riksvei 120 mellom Elvestad og Moss.

På gamle stier

Stien gjør en krapp sving, og jeg nærmer meg Hobøl-elva og Mjuke Bru. Brua er over 200 år gammel og er en del av den gamle RV 120.

Mjuke Bru

Hobølelva har sitt utspring i Mjær, og munner ut i Vansjø.Den slynger seg frem over flate dalbunner i såkalte meandere og serpentinere, og det er dette som danner grunnlaget for mønsteret i Hobøls kommunevåpen.

Hobølelva er som en hovednerve gjennom bygda. Elva følger en gjennomgående sprekksone i fjellgrunnen. Ut fra fjellstrukturen skulle elva hatt sitt naturlige utløp ved Hølen, men på grunn av yngre sprekksoner skifter elva retning ved Høyfoss og renner sørover mot Vansjø. På strekningen fra Mjær til Brekke er det en rekke fosser og stryk. Fossene har vært viktige kraftkilder for møller, kverner og sagbruk opp gjennom tidene. Da energien ikke kunne transporteres slik som i dag, var strekningen fra Mjær til Brekke i tidligere tider et av landets tetteste industriområder.

Hobølelva

Elva er kanskje mest kjent for til tider å ha middels oversvømming. Spesielt ille blir det i området rundt Elvestad. Og det er i grunnen bare å gjette hvor jeg er fra. Her kan vannmengdene føre til så store problemer at jorder blir oversvømmet og bøndene i nærområdet ikke har mulighet for å komme seg over elva uten bruk av traktor.

Jeg går videre, og kommer til Hobøl kirke. Kirken regnes som en av Norges best bevarte middelalderkirker. Den er bygget i gråstein i romansk stil (rundbuestil) på slutten av 11-tallet. Døpefonten med granittkum og klebersteinsfot, er fra middelalderen, og antagelig like gammel som kirken selv. Dåpsfatet i messing er fra tidlig 1700-tall med fiskesymboler, frukter og blomster. Altertavlen fra omkring 1600 ble overmalt i 1703. Den viser innstiftelsen av nattverden. Verdifulle klenodier er en messehagel fra 1732 og en fra 1993. Ja, og så er jeg både døpt og konfirmert der.

Hobøl Kirke

Ekte vikinger!

2011-06-16T22:59:00.000-07:00

Etter en drøy halvtime med buss fra Tromsø er vi fremme i Tønsvika. Det er strålende sol, og god stemning i bussen. Sammen med 40 LSK-supportere skal jeg besøke Tromsø Middelaldertun. Jeg er guide for gruppa denne dagen, og er like spent som alle de andre. Jeg har nemlig heller ikke vært her før...

Når vi er fremme ved parkeringsplassen ved Tønsvika, venter en halvtimes spasertur gjennom vakker natur. Halvveis ramler vi over en drikkestasjon. Ikke dårlig!

Cognac....

Og så er det bare siste kneika igjen

Det er flott utsikt herfra, og når været viser seg fra denne siden, kan det jo ikke bli bedre heller.

Middelaldertunet

Vi er kommet hit for en uhøytidelig kappestrid og for å spise god mat. Den som er best til å kaste øks og å skyte med pil og bue blir høvding for en kveld, og får innta høvdingstolen under middagen.

Instruksjon må til

Ikke alt er "middelaldersk. Øksene er fra Clas Olsson.

Full konsentrasjon

Under kyndig veiledning fra Tromsø Bueskytterlag, er vi i gang. La konkurransen begynne!

¨Tautrekking - eller hyssingtrekking

Taurekkingen blir tatt dønn seriøst. Da jeg sto der og så på dem, kunne jeg ikke la være å tenke sist gang jeg overvar en tautrekkings-konkurranse. Det var for noen uker siden i Tromsø, og da så det sånn ut;

Landskamp mellom det norske og russiske Sjøforsvaret. Norge vant overlegent.

Snart midnatt

Vi sitter ute og koser oss til langt på natt, og det er stor stas å oppleve midnattsola. Når vi blir ropt inn til middag, har vi nesten ikke lyst til å gå inn.

I Storstua serveres middagen og vi får servert noe som må være den beste fiskesuppa jeg noen gang har smakt. Helt nyyydelig! Reinsdyr til hovedrett er heller ikke å forakte. Og desserten, jordbær og rabarbra-kompott. Og is og kaker.

Sommargøy på Sommarøy

2011-06-16T12:31:00.000-07:00

Sommer-Tromsø viser seg fra sin vakreste side. Sola skinner, det er 17 grader og neeesten vindstille.

Jeg er på vei til Sommarøya sammen med 40 LSK-supportere. Stemningen i bussen er god, dette er dagen hvor LSK skal møte TIL til dyst

Fra Kvaløya mot Tromsøya

Vi kjører ut av Tromsø og over til Kvaløya. En av supportene hopper frem og griper mikrofonen. Trøbbel! Han har akkurat fått en alarmerende beskjed. LSK-spillerne står klar på Gardermoen, men en av spillerne er ikke med. Det betyr omrokkeringer og et svekket lag mot TIL i kveld. Bekymringen begynner å bre seg. Selv ikke vakker, nord-norsk natur kan hjelpe på det. Jeg bryr meg ikke så veldig… Heia Fredrikstad! Men det kan jeg ikke si så veldig høyt.

Rorbuene på Sommarøy Arctic Hotel

Vi ankommer Sommarøy Arctic Hotell. Her skal vi være i hele dag. Vi skal ut på havet og fiske. Og vi skal spise deilig lunsj i havgapet. Deretter bærer det rett til Alfheim hvor LSK skal gruse TIL.

Rett utenfor hotellet

Her ute bor det 712 mennesker. Og her bor de flott. Storhavet rett utenfor stuevinduet. Et lite, levende lokalsamfunn hvor du blir tatt varmt imot når du kommer.

Skaaskjær

Vi gjør oss klare til fisketur, og ser frem til noen flotte timer på sjøen.

Dagens fangst

Og fisk ble det også! Mye fisk. Skippern skal gi det bort til noen tyske turister som tydeligvis ikke har klart å få napp selv.

Det er på tide med lunsj, og inne på hotellet venter en buffet av nord-norske råvarer. Det er mye fisk på menyen. Naturlig nok.

Det er enda lenge til kampen og supportene begynner å sparke litt i beina. Rastløsheten brer om seg. Eller er det nervøsiteten? Jeg tar med meg en gjeng på fjelltur slik at de kan tenke på noe annet en stund.

Like fine som strendene i glansede reisemagasiner

Det er bratt og vi får fort pulsen opp. Når vi kommer på toppen er det glemt, for en finere utsikt skal du lete lenge etter. Her ser vi hvite sandstrender som ikke står tilbake for eksotiske strender i glossy reisemagasiner. Hadde vi hatt med badetøy....

Vi skuer utover Sommarøy

Dagen avsluttes med en øl i solveggen på hotellet, før vi reiser fra det lille paradiset. Nå er det snart kamp, og supportene har tatt fram LSK-skjerfene sine. Jeg sier ikke så mye...

Og nå vet jo alle hvordan den kampen gikk. 1-0 til TIL.

Bygdøy i strålende sommersol

2011-06-14T05:14:00.000-07:00

Trange gater, velholdte hus og hager. Syklister og turgåere. Glade barn på sykkel og rulleskøyter. Turister og fastboende i skjønn forening. Mye trafikk og rift om parkeringsplassene. Fulle bord på Lille Herbern og Rodeløkka Kafè. Reker og hvitvin, kaffe og Båtis. Det er Bygdøy en strålende sommerdag.

Jeg tar bussen fra Nydalen og nesten helt fram til Fram og Gjøa. Jeg vet jeg burde vært innom både disse, Sjøfartsmuseet og Norsk Folkemuseum, men jeg orker ikke. Ikke dag, når sola skinner fra skyfri himmel. Værvarslet lover regn på ettermiddagen, men det er ingenting som tyder på det nå.

Jeg tusler forbi en parkeringsplass og tar til høyre ned en smal blindvei. Og kommer ned til havna hvor jeg ser over til Lille Herbern. En liten båt med plass til 11 passasjerer frakter oss over. En båttur på 2 minutter, prisen er 30 kr tur/retur. Greitt med tur/retur billett i grunnen. Jeg kommer meg ikke tilbake på egenhånd.

På vei til Lille Herbern

Båten som frakter oss over.

En bitteliten øy. Idyllisk på sin måte, der den ligger rett på utsiden av Bygdøy mellom Sjøfartsmuseet og Huk. Seilbåter ligger side ved side, og kajakker glir stille forbi.

Legg til bildetekst

Lille Herbern

Herlig sommermat

På Lille Herbern er det fullt, men jeg er heldig. Et eldre ektepar tilbyr meg en stol ved bordet deres. Perfekt. Jeg bestiller reker og et glass hvitvin. Livet er herlig!

Rodeløkka Kafè som pussig nok ikke ligger på Rodeløkka

Etter en times tid i hyggelig selskap forlater jeg Lille Herbern. Rodeløkka Kafè neste. Jeg stusser over navnet, og synes det er et merkelig navn på en kafè så langt fra den løkka. Men jeg skjønner snart greia. Stedet har navnet etter generalkonsul Ernst Rohde, som var en av kongens mest betrodde menn. Og serveringsstedet har faktisk eksistert siden 1873. Hva man lærer når man er på tur! Et trivelig sted med løs snipp. Uhøytidelig og enkelt. Kaffe og Båt-is.

Bare fantasien setter grenser

Oppover Akerselva

2011-06-12T13:44:00.000-07:00

Sola skinner, det er varmt, og Oslos gater syder av folkeliv. Jeg er lei eksos, asfalt og hovedstadens støy. Jeg tusler ned til Grønland og krysser en av de mange broene over Akerselva. Jeg finner veien som snor seg oppover elva. Så nær sentrum. Så stille og idyllisk.

Dette er elva som deler byen i østkant og vestkant og byr på idyll, rekreasjonsmuligheter og treningsmuligheter. Noen steder er Akerselva ikke fullt så idyllisk, men alle steder har den sin sjarm og aldri er den kjedelig. Langs breddene finner du graffiti av høy og lav kvalitet og kultur av alle varianter fra Wallmanns herskaplige salonger til Hausmania.

Like ved Grønlad

Historien langs Akerselva er av den aller største betydning for hele Norge. Det var her ved Akerselvas bredder at Norge ble et moderne land og den industrielle revolusjonen fant sted. Det var her Norge fikk sin første arbeidere og sine første fabrikker.

Langs elva er det mange små parker, og på en dag som denne er de fulle av folk som soler seg. Det er nesten så jeg får lyst til å slenge meg ned selv, men bikinien ligger hjemme. Og jeg tenker at det er i grunnen like greitt.

Markedet ved Blå

Jeg kommer til markedet ved Blå. I dag kan jeg blant annet kjøpe asiatisk mat av tre sprudlende damer, eller retro Hawai-skjorter av denne karen som ser ut som en av brødrene Dal.

Jeg fortsetter oppover og kommer etterhvert til Åmodt bru. Brua er Akerselvas mest berømte og den er faktisk innflytter. Brua ble nemlig en gang flyttet fra Åmodt til Oslo. Egentlig skulle den til Teknisk Museum, men den gang ei. Den kom til Akerselva for å bli, og trives godt. Det står et skilt på brua med følgende tekst: "100 Mand kan jeg bære, men svigter under takfast marsch. Det er en morsom opplevelse å krysse brua og kjenne at den gynger. Ved brua er vegetasjonen svært tett, nesten litt jungelaktig. Ikke at jeg har vært i jungelen noen gang, men jeg tipper at det er sånn det ser ut.

Fossefallet ved Hjula og Graa

Hvem trenger Vestlandet? Fossen ved Hjula og Graa er Akerselvas vakreste. Totalt byr elva på 20 fosser og 23 bruer på sin ferd fra Frysja til fjorden.

Hønse-Lovisas hus

Og det er her jeg kommer til det lille sjarmerende huset til Hønse-Lovisa. Like ved elvebredden ligger det. Her er det kafè i første etasje og bildeutstilling i andre. Og utenfor farges ullgarn på den gammeldagse måten. Det er rift om de få sitteplassene som er, men jeg er heldig og finner et bord i sola. Gjett om det smaker med kaffe og vafler.

Hønse-Lovisa har selvfølgelig ikke bodd i det lille røde huset. Hun er en litterær skikkelse i Oskar Braatens skuespill "Ungen" som ble utgitt i 1911. Hønse-Lovisa er en sterk og varm kvinneskikkelse som tar seg av ungene til jentene som arbeidet i industrien langs elva. I en avisartikkel i 1918 skriver forfatteren at Hønse-Lovisa selvfølgelig ikke har eksistert. Men indenfor de væggene der tænkte jeg mig hende.

Jeg nyter sola og stillheten, det er bare fossebruset som høres.Og lavmælt prat fra de andre som har slått seg ned ved et av bordene her.

Når jeg kommer til Sagene, forlater jeg Akerselva og går nedover Maridalsveien.

I Maridalsveien

De idylliske trehusene i Maridalsveien ser ut som kulisser i en gammel film og ligner kanskje litt på et hus i Andeby eller Bakkebygrenda.

Min vin II

2011-06-11T09:52:00.000-07:00

I dag skal jeg ikke skryte av at solstrålene stryker meg ømt over kinnet. For det gjør de virkelig ikke. Det, for å si det på godt nord-norsk; pessregne!

Men vin smaker like godt på en regnværsdag. Det er egentlig deilig å sitte kveilet opp i sofaen, med en Rosè i glasset, og en chilisjokolade for hånden. Sjokolade er forøvrig en av mine store laster....

Montrose

Og det som er i glasset i dag er Montrose Rosè, en vin fra Sør-Frankrike. Det er forøvrig lenge siden jeg har drukket fransk vin, de siste årene har jeg stort sett holdt meg til Italienske viner, og da Toscanske spesielt.

Men tilbake til glasset mitt;)

Denne vinen har en ung, frisk og elegang fruktighet, som passer perfekt for sommeren. La gå at det er drittvær i dag, da. Vinen varmer opp hjerte og sjel fordi den lukter sol, sommer og frukter, særlig fersken. Og det gir meg håp om at sommer helt sikker kommer igjen.

Min vin I

2011-06-10T13:29:00.000-07:00

Vinen glimrer og glasset skinner. Solstrålene stryker meg på kinnet. Den fruktige vinsmaken fyller munnen min med varme. Glasskanten er lunken av solen.

Rosèvin smaker deilig en varm sommerdag

Jeg sitter i hagen til Giovanna, og nipper til resultatet av siste års høst. Den smaker slett ikke verst. Jeg løfter blikket og skuer utover de bølgende åsene og jeg ser vinrankene i tette rader nedover skråningen.

Den svalende ettermiddagsbrisen begynner å ta tak, og solen skjønner at slaget er tapt.

Vinmarker om høsten, utenfor Massa Marittima

Greve in Chianti

Gaiole in Chianti

Gaiole in Chianti, tatt en desemberdag. Snakk om deilig vær.

Og hva var det jeg egentlig hadde i glasset denne oktoberdagen? Jo, det var en Yamada Pecorino 2010
Zaccagnini fra Abruzzo.

Vienen er laget på hundre prosent pecorino-druer og har en veldig floral duft med innslag av rose, vanilje og jasmin. Smaker av bløt frukt og er søtladen og har flott konsentrasjon. Frisk syre i avslutningen. Tørr finish.

Yamada - en fantastisk god vin

Det ene glasset ble til flere, og ettermiddage gikk over til kveld.

Jeg forlater Chiantis skogkledde åser

2011-06-08T10:09:00.000-07:00

Og også Sienas gamle tårn og bygninger. Bygninger som lener seg mot hverandre som om de er gamle venner. Jeg reiser sørover. I retning Roma. Jeg er i et område hvor åsene er brunsvidde og leirgjorden som er der gir bedre vekstforhold til kornet som vaier i brisen enn til vinrankene. Når jeg hever blikket mot horisonten, er den åpen, med bare noen få slake åser som nå og da bryter utsikten.

Slake åker som nå og da bryter utsikten

Jeg stikker innom Silvia på Podere Salicotto rett utenfor Buonconvento. Hun serverer verdens beste Cappuchino, det er jeg skråsikker på, der jeg sitter på verandaen hennes og vi småprater om alt og ingenting.

Podere Salicotto utenfor Buonconvento

Jeg fortsetter turen min sørover og tar til høyre, og veien slynger seg oppover. Og oppover. Jordsmonnet endres, vinranker erstatter hvete, og så, på 600 meters høyde, er jeg i den koselige lille byen Montalcino.

Vinmarker utenfor Montalcino en februardag.

En grytidlig februarmorgen i Montalcino.

Byen er kjent for sin Brunello, Italias mest langlivede og etter manges mening også den fineste. I Montalcino lever alle av og for vin. I hovedgaten ligger det en kjent bar som heter Fiaschetteria. Her kan du kjøpe alle slags Brunello på glass. Her har du råd til å prøve alle. Jeg snakker med Franco i baren, hører på hans anbefalinger, og smaker en Brunello jeg bare kan drømme om å kjøpe hjemme. For det første finnes den ikke på Polet, og hadde den vært der, hadde jeg ikke hatt råd til å kjøpe en hel flaske. Men ett glass, det har jeg råd til.

Fiaschetteria - her er det mye Brunello å få

Brunello fra produsent Tenuta Caparzo. Deilig!

Brunello-vinens berømmelse er av relativt ny dato. Det var først i 1960-årene at verden hørte rykter fra kjellerne til produsenten Biondi-Santi. Ryktene gikk om en vin med en helt utrolig langlivethet. Den legendariske 1891, som alle lovpriser, men som så få har smakt, satte først Biondi-Santi på kartet. Deretter Montalcino. En legende var skapt, og prisene på Biondi-Santi-vinene steg høyere enn Olympen.

Jeg blir invitert med på Brunello release. Årets nye Brunello skal lanseres, og alle de ulike produsentene har hver sin stand hvor de deler ut smaksprøver av den siste produksjonen. De prøver å inngå avtaler med oss som er der. Det er en morsom og litt rar opplevelse og gå rundt på et stort messeområde, riktignok inne i en eldgammel borg, med et vinglass hengende i en snor rundt halsen.

Det er bare å smake så mye man vil

La meg si det sånn, jeg har smakt veldig mange forskjellig Brunello. Og det bare på en eneste kveld.

Her selges det Brunello over en lav sko

Vinkjeller som rommer mye godt - ikke bare Brunello

Toscana - min store forelskelse

2011-06-07T11:40:00.000-07:00

Jeg er forelsket i Toscana. Rett og slett. Jeg er forelsket i naturen, det rolige livet og det pulserende livet, menneskene, vinen og maten, luktene, smakene og alle fargene, kulturen og badelivet, sola og de svale vindene.

Toscana er så mye forskjellig. I vest har du strender og badeliv, i øst produseres mange av de kjente vinene, blandt annet Chianti, Brunello og Vino Nobile. I nord er det kjempefint å gå turer i fjellet. En grov kategorisering selvfølgelig, men variasjonene er så store og mange.

På www.toscanareiser.no finner du mye bra informasjon om Toscana, og det tilbys i overkant 80 forskjellig utleiesteder via nettsiden. Her kan dere velge mellom agritursimo, vinslott, hoteller og leiligheter.

Det er vanskelig å peke ut ett spesielt favorittsted, eller favorittby i Toscana. Nettopp fordi det er så mye forskjellig. Men dersom noen tvinger meg til å si ett sted, må det bli Firenze.

Verdens herligste lille storby. Pulserende og avslappende på en og samme tid.

Det bor omlag 400 000 mennesker her, hvorav halvparten bor i forstedene. I middelalderen var byen et knutepunkt for europeisk handel og finans, og den regnes som fødestedet for den italienske renessansen. Firenze var lenge styrt av Medici-familien, og du finner spor etter den gjengen overalt. Firenze er også berømt for sin storslåtte kunst og arkitektur. Det blir sagt at av de 1 000 viktigste europeiske kunstnere fra det andre millennium, bodde eller arbeidet 350 av dem i Firenze. Og det er ikke dårlig.

Jo mer jeg er i Firenze, jo oftere må jeg komme tilbake. Fordi jeg oppdager nye ting hele tiden. Nye steder, butikker, restauranter og museer som jeg bare må se. Men som jeg ikke rekker denne gangen heller. Så da skjønner dere at jeg må besøke byen igjen.

Jeg legger ved noen bilder av Toscanas mange sider. Er du klar til å drømme deg bort?

Piazza della Signora i Firenze en regnværsdag

Siena

Strendene utenfor Punta Ala i Maremma

Utsikt fra det høyeste tårnet i San Gimignano

Pisa - og ja, det er skjevt!

Scarline

Massa Marittima - byen som kommer høyt på mine "liker" lister

Vinmarker utenfor Montepulciano

Gaiole in Chianti, tidlig i desember.

På vinmuseum

Disse er klar til å drikkes

Duomen i Firenze

Overfylte strender i Marina di Pisa

Piazza Amfiteatro i Lucca

Firenze

Utsikt mot Firenze fra den lille byen Fiesole.

Chianti

Badeliv

Det arbeides i åsene overfor Lucca

Ponte Vecchio over elven Arno i Firenze

Bølgende åser og vinranker

"Alle" eier en Vespa

Fruktmarked